Norsk musikliv under okkupasjonen

Af
| Årgang 20 (1945) nr. 07 - side 119-121

NORSK MUSIKLIV UNDER OKKUPASJONEN

Af Pauline Hall

Den kvindelige norske Komponist Pauline Hall, som her skriver om norsk Musik under Krigen, er Formand for »Ny Musikk« og Medarbejder ved »Dagbladet«. I Foraaret 1942 krævede Quislings Kulturdepartement hende fjernet paa Grund af en Anmeldelse af N.S.Koncerten til Nordraaks Minde. For Pauline Hall en kærkommen Anledning til at trække sig tilbage.
Engang utpå vårparten 1943 skrev en god dansk venn og musiker til meg og spurte om jeg ikke kunne tenke meg muligheten av å skrive litt om musikklivet og den musikalske produksjonen i det okkuperte Norge, særlig var en interessert i å høre om nye verker som kanskje hadde sett dagens lys.

Jeg husker nå ikke nøyaktig hva jeg svarte, det var i hvert fall noe tåket og omskrevet, visstnok - er jeg redd for - et mindre vellykket forsøk pa å forklare at konsertstreiken hadde tatt til, og at alle gode norske musikere var begynt å gå under jorden. Norsk Komponistforening hadde feiret jubileum, men det måtte ikke gjøres kjent. Og i forbindelse med jubileet hadde foreningen arrangert en stort anlagt komposisjonskonkurranse for sine medlemmer - men dette måtte heller ikke »kringkastes«.

En ble nokså tidlig klar over at alle utslag av åndsliv ville bli inkassert av naziene som bevis for at det nå endelig hadde vist sig tegn til muligheter for kulturelt arbeid i vårt barbariske land og desuten i dette specielle Tilfellet bli utnyttet til storstilt propaganda om ny-ordningens inspirerende betydning for norsk tonekunst. En offentlig konkurranse ville ført til uhyggelige konsekvenser for komponistenes virke. Derfor foregikk det hele i stillhet. Dessverre kom listen over de premierte verkene i avisen. Det skyldtes vel en eller annen tåpelig lekasje, det har ikke lykkes meg å utgrunne sammenhengen. Men merkelig nok ble det ikke gjort noe attentat fra nazi'enes hold.

Det kom inn en mengde verker til denne konkurransen. En hel del eldre ting, men også verker skrevet i de første krigsårene, et par stort anlagre symfonier av Ludvig Irgens Jensen og Klaus Egge, begge verkene er planlagt oppført ved den norske musikk-uken som Norsk Komponistforening skal arrangere i oktober. Men også andre symfoniske arbeider. Selv satt jeg i den komitéen som skulle sikte vokal- og instrumentalkomposisjoner og et par orkesterverker av mindre format. Skulle en dømme etter mengden, måtte krigen lia virket overordentlig inspirerende! Men bare en brøkdel stammet fra den sidste tiden.

Norske komponister har neppe hatt fred i sinnet til å komponere noe videre i disse 5 årene. Hvem har kunnet isolere seg fra begivenhetene, hvem har kunnet lukke øre og øye og hjerte for alt det som har skjedd like utenfor ens stuedør?

Våren 43 var de fleste klar over at alt kunstliv ble utnyttet i fiendens skryt, det ble slutt med kunstutstillinger, våre gode norske forfattere overlot plassen til skriveklø-besatte nazi og tyske oversettelser. Men det tok lengere tid å skape en musikkfront. Norske musikere er et blåøyd folkeferd, opptatt med sitt arbeid og med å trygge sin eksistens, det siste har nemlig vært meget påkrevd. Og til å begynne med under okkupasjonen hvilte en ut i musikken, søkte konsertene hvor kunstnerne så langt det gikk, prøvde å samle seg om oppgaver som kunne ha bud til oss, oppmuntre oss nettopp i denne tiden.

Men begivenhetene kom dem til unnsetning som skjønte at også en musikalsk front var nødvendig i kampen vår. Det begynte ganske tidlig. Det første angrepet gjalt Divisjonsmusikken, men musikerne holdt stand og nektet å stå til tjeneste for nazistene. Så trakk det opp til ordre om at Divisjonsmusikken skulle gå over i hirdmusikken, altså i direkte nazistisk tjeneste. Men da satte musikerne seg på bakbena og gikk - med musikkløytnant Alfred Evensen i spissen. Han ble arrestert og satt en tid på Møllergata 19 og kom temmelig medtatt ut av fengslet. Han klarte ikke påkjenningen og døde kort tid etter løslatelsen. Dette var det første faresignalet.

Så ble Kringkastningen tatt under behandling. Ved siden av den tyske kommisaren, Müller-Franken, fikk institusjonen en ny leder idet Sylou-Kreutz kom hjem fra Tyskland hvor han hadde tjenstgjort i radio som norsk hallomann under krigen. Han overtok ledelsen av Norsk Rikskringkastning. En af hans første handlinger var å forby alle oppførelser av musikk av undertegnede. Og ellers fikk han nå høve til å herje og føle seg som pasja og pave, sjikanere solistene våre og i det hele tatt leke diktator. Dette var signalet til at en rekke norske solister trakk seg tilbake fra enhver befatning med Kringkastingen. Sist i september 1940, etter uttnevningen av den
»norske« regjeringen, lot Gudbrand Lunde opprette et »Kulturråd« som skulle stelle med alle musikalske materier. Det ble også oppnevnt en rikskonsulent for musikk.

I mai 41 kom en forordning som gjalt alle vokalister: de kunne bare få opptre hvis teaterdirektoratet gikk med på å gi dem bevilling, dessuten skulle tekstene censureres. Et par måneder senere fikk vokalistene et nytt sjokk. For å kunne opptre offentlig måtte de dessuten underskrive følgende erklæring:

Jeg forplikter meg til innenfor rammen av min alminnelige kunstneriske virksomhet å medvirke i Norsk Rikskringkastings utsendelser.
Dette kravet burde jo straks reist hele musikerlauget til motstand, men foreløpig var det ikke større reaksjoner å spore.
For å gå videre skritt for skritt: høsten 41 ble en alvorlig redd for at ryktene om opprettelse av det såkalte Norges Kunstnersamband, en sekk som nazistene kunne putte alle kunstnerne opp i - at de medførte sannhet og, det ble da satt i gang i en motaksjon, et cirkulære ble sendt ut med kraftige advarsler mot å gå med på enhver form for slik tilslutning.

»Kringkastingsklausulen«, som den populært kaltes, ble riktignok opphevd våren 42, men en hadde ingen sikkerthet for at en kunne stole på noe løfte fra »kulturdepartementet«. Høsten 42 hendte noe oppsiktsvekkende, den første bomben som klarte å vekke hele musikerleiren. Seks av våre første kunstnere ble nektet opptreden i Aulaen. Dette var et alvorlig inngrep som førte til, såvidt jeg nå vet, at det under Hjemmefrontens ledelse ble dannet en kulturgruppe som skulle gi retningslinjer for musikernes holdning til begivenhetene.

Gruppens første bedrift var å sende ut en løpeseddel om at ingen måtte opptre før restriksjonene var opphevd og at en om så skjedde måtte se seg for og ta alle forhold med i betraktning. Øyeblikkelig stoppet alt konsertliv. Helt til Aulaforbudet ble trukket tilbake sidst i september.
Det rådde nå stor uklarhet. Noen ville fortsette å gi konserter, andre holdt på at det skulle være slutt. Kulturgruppen redegjorde i noen rundskriv fot stillingen og trak opp retningslinjer. Den påviste hvor ufritt hele musikklivet vårt var blitt og advarte musikerne mot å besøke tyske eller Kringkastingskonserter. Mange musikere lot seg friste av podiet og konsertene fortsatte hele sesongen 42-43. Flere reiste til nabolandene og konserterte og ikke alle for med blankt skjold.

Mange musikere mente det var frontbrudd med disse frivillige konsertreisene ut av landet, de kunne jo bare komme i stand ved tysk nåde og samarbeidsmenns hjelp. Det vakte særlig forferdelse da NS-medlem John Ornes boltret seg i København. Det var bare så vanskelig å få orienteret rette vedkommende om fyrens politiska farge.

I 1942 hadde vi Nordraak-jubileet som helt ble annektert av nazistene. I 1943 kom så Griegjubileet. Folk burde ha lært av Nordraakaffæren at nazi-løftet om å holde fingerne av fatet når det gjalt Grieg, ikke ville bli holdt. Men sørgelig.mange bet på. Nazistene tok selvsagt hele jubileet, konsertene og festlighetene. Norske musikere ble tvunget med på offisielle tilstelninger så å si med bajonetten i ryggen. jubileet ble utnyttet til sidste mulighet av tyskerne og nazistyret. Berømt er ministerialdirigent Müllers replikk: »Det blomstrende musikkliv gir bevis for at vårt arbeid er kronet med held.«

Nazistenes strev for å forvirre begrepene blant musikerne og musikkinteresserte ble stadig mer og mer hektisk. Det Filharmoniske Orkestret som befant seg i en vanskelig stilling grunnet den gamle kontrakten med Kringkastingen, ble brukt som medvirkende ved alle slags skitne tilstelninger, partidager, führer-fødselsdager, minnedager, statsakter osv., og det måtte stadig opptre på wehrmachtskonserter. ja det hadde forekommet at uniformerte tyskere hadde spilt med i et par tilfeller hvor verkene hadde nødvendiggjort innkalling av ekstramusikere.
Kulturgruppen overveide nå om ikke tiden var kommet for total streik. En var klar over at skrirtet ville være drastisk, menneskene hedde behov for musikk, det kunne få uante følger å stoppe musikk»tilførslen« om krigen på trass av ens forvissning skulle komme til å bli langvarig.
På den annen side hadde huskonsertene tatt til å florere. (de opplevde en stadig frodigere blomstring helt fram til 7. mai dette år!), de stilte i all fall delvis behovet. Dessuten visste en at nazistene nettopp med hensyn til musikken agiterte ut fra den gamle frasen om at musikken var upolitisk, et internasjonalt språk som måtte kunne forene oss alle om noe stort og vakkert, musikk og kunst hadde da ikke noe med hverandre a gjøre! Hele saken lå mye alvorligere an enn de fleste var oppmerksom på.

Til alt dette kom at de norske musikanmelderne var skiftet ut med nazister, sangtekster skulle censureres, russisk og engelsk musikk forbudt, senere også fransk. Og stadig var myndighetene ute og prøvde å true gode norske musikere til å opptre på nazistisk anløpne koncerter og tilstel
ninger. Det var i det hele tatt besynderlig at noen musikere kunne være fristet til i det hele tatt å opptre under disse forhold, en var jo sikker på at publikum alltid ville være brun- og grønn- og gråspettet av uniformer. Noen fornøyelse kunde det da heller ikke være for norske tilhørere å sitte blant pakket!

Nå var tiden inne. Endelig kom parolen fra Hjemmefrontens kulturgruppe høsten 43: total boikott av konserter, ingen opptreden av norske musikere.

Parolen virket. Det ble stadig færre konserter, etter årsskiftet ble det så å si slutt på alt som het solistkonserter. På vårparten ebbet det ut med de Filharmoniske konsertene også, og i sesongen 1944-45 standset selskapet all offentlig konsertvirksomhet.
Kulturgruppen ga også retningslinjer for ordningen av de private konsertene som ble gitt overalt, i menighetshus, møtelokaler, kirker og i hjem hvor det var litt rommelig plass. Nazistene forsøkte å spenne ben for dette skjulte konsertlivet, men de kom ingen vei.
Utviklingen har gitt kulturgruppen rett og norske musikere har grunn til å være de menn takknemlig som tok ansvaret på seg og styrte så klokt og renslig mellom alle de vanskelige skjærene.

Et par opplysninger om »Ny Musikk«, den forening som har tatt opp arbeidet med tilslutning av en norsk seksjon til ISCM, vil kanskje interessere DUT's medlemmer. Det er nå bare 3 medlemmer igjen i det gamle styret, 2 er ekskludert som medlemmer av NS, i medlem i »karantene« for et års tid, og så hadde vi den sorg å miste komponisten Harald Lie som døde ved pinsetid 42.

Vår sidste medlemsaften hadde vi senhøstes 1940. Programmet var fastlagt tidlig på våren og prøvene begynt, men krigsutbuddet og forskjellige vansker hindret oss i å få aftenen arrangert før.

Det viste seg at komponisten av det ene verket på programmet, et stort anlagt verk som ble førsteoppført ved dette høvet, var NS! Han viste seg første gang med merket den aftenen - til almindelig forferdelse. Dessuten var en av de medvirkende gift med en av våre nazister som senere ervervet seg et ganske særlig beryktet navn i okkupasjonstidens historie. Vedkommende innfant seg på konserten! Til enda større alminnelig forferdelse!

Kunstnerisk sett var aftenen meget vellykket. Men som formann og ansvarlig for avviklingen av konserten og det etterfølgende selskapelige samvær, må jeg innrømme at kvelden var ikke så lite av en påkjenning. Det hadde ikke vært mulig å avlyse konserten, men jeg bestemte meg til at nå skulle det være slutt. jeg lot forespørre hos styremedlemmerne om vi ikke skulde lukke butikken, men stemningen var ikke for det. I begynnelsen af 41 tok jeg diktatorisk det skritt på egen hånd å suspendere foreningens arbeid. Vi hade jo også grunner nok: sperringen av grensene overalt ribbet oss for hver mulighet for å drive det arbeid som lovene krevde av oss: utveksling med andre lands musikk og musikere. Og samarbeid med NS-Medlemmene var blitt helt umulig.

Så gikk »Ny Musikk« i hi. Nå er den krøpet ut av hiet og opp i lyset igjen. Vi starter på ny, med redusert medelmsantall, henved et dusin er ekskludert, men vi får stadig nye medlemmer og jeg håper vi skal kunne gjenoppstå med glans. Vi håper på hjelp og råd fra DUT - nå som i Aksel Agerbys tid. Han var oss god!