Peer Gynt-opförelsen på Det norste teatret i Oslo

»Peer Gynt« - opförelsen på Det norske teatret i Oslo

Av Pauline Hall

Da teatersjef Hans Jacob Nilsen ifjor engang la fram planen om å oppføre »Peer Gynt« på Det norske teatret, vakte det voldsom oppsikt i alle teaterinteresserte kretser og ikke mindre innenfor den leiren som har ført »riksmålets« sak i den norske språkstriden. Den planlagte oppførelsen forutsatte nemlig at Henrik Ibsens dikt måtte ikledes en ny språkdrakt, ny-norskens. Det gikk et sus av forargelse gjennom riksmålsfolkets rekker. Og enda værre ble det da det sto, i avisen at Harald Sæverud skulle skrive ny musikk til diktet. Dette ordet »ny« ble straks gitt en odiøs underklang, Griegs musikk var formodentlig ikke god nok - ble det sagt, ja det var noen som snakket om blasfemi også, i det hele tatt gjorde motstanderne av planen sitt. beste for å misforstå og ta alt i den værste mening.

Personlig var jeg mest spent på hvordan oversettelsen ville forme seg. Den var betrodd Henrik Rytter, selv dikter og dramatiker og en ypperlig oversetter som Det norske teatret ofte har benyttet. Men han er en tilbeder av de særlig store og fine ordene, litt, merkelig og snirklete ord også iblant, og en spekulerte på hvordan det skulle gå med Ibsens klare og pregnante og skarpt meislede replikker. Samtidig følte jeg meg overbevist om at den musikalske oppgaven var betrodd, den beste.

Det kan vel være at noen enkelte tilskuere og tilhørere har gått misnøyde fra forestillingen og at forutfattede syn hos enkelte ikke har endret seg. Men det må være forsvinnende få av dem. Suksessen på premieren var overveldende, mer betyr det at suksessen har holdt seg. I de snart fire ukene som er gått, har teatrets fasade hver kveld vært prydet av rødt lys og fra byene omkring Oslo kommer folk med ekstratog og busser for å oppleve forestillingen.

La meg si det med engang, at omsettingen til nynorsken var aldeles storartet vellykket, ikke ett øyeblikk hadde en følelsen av at her var klangen falsk eller meningen tåkelagt. Henrik Rytter hadde maktet å bevare det kjernefriske i Ibsens språk, pregnansen, humoren, og denne nye språktonen kledde diktet og den fabel- og fantasiverdenen det beveger seg i. På Nationaltheatret i Oslo har det i de senere årene vært skikk. å oppføre bare de tre første aktene, og det kan vel ikke være tvi,vl om at nettopp det har medvirket til å gi »Peer Gynt«-forestillingen et visst preg av folke-skuespill, noe utstyrspreget som er uendelig fjernt fra Ibsens verk, og som i virkeligheten - ~-»m vi skal være oppriktige - er en forfalskning av det. På Det norske teatret blir diktet oppført i mindre beskåret stand enn noen gang tidligere på en norsk scene, blant annet er nesten hele femte akt tatt med, noe som ganske visst, blir litt, av en påkjenning for de fleste tilskuerne - det kan i all fall være en mulighet for det - f ordi ,,elve de sceniske hendingene her ikke ubnerker seg ved noen dramatisk anskuelighet. Men den scenen der Peer sovner inn hos Solvejg, gir diktet et sterkt og gripende crescendo og et højdepunkt mot siste aktslutt.

Og det skyldes ikke minst karakteren av det musikalske innslaget akkurat her: Solvejg synger ikke disse strofene (»Sov du dyreste gutten min«), hun sier dem fram, helt stillferdig, understøttet av den fjerne tonen fra et par instrumenter. Det blir sannere og riktigere på den måten.

Vi' elsker Griegs musikk til »Peer Gynt« her i Norge, det er en kjærlighet så varm og så grunnfestet at den kommer til å besjele oss så lenge navnet Norge nevnes blant mennesker. Etter oppførelsen av Ibsens verk nå på Det norske teatret forstår vi at selve grunntanken og tendensen i Ibsens dikt er blitt glattet litt ut ved Griegs musikk, dikterens tale er blitt mer forsonlig i tonen enn han har ment den skulle være. Grieg skrev jo sin musikk til ur-oppførelsen der en regnet med symfoniorkester og stort apparat i det hele tatt. Og skal vi være æ~lige har vi ofte identifisert Ibsens verk, med Griegs musikk.

Jeg tror vi her i Norge forstår Ibsen meget bedre etter denne siste oppførelsen av »Peer Gynt«, vi føler sterkere den sviende hånen i dikterens ord, vi bøyer nakken under refselsen og erkjenner vår svakhet. Vi erkjenner at Ibsen hadde rett når han syntes at vi som folk-brukte altfor lang tid til å lære, at det var blitt vår sørgelige vane å smyge undav, »gå utenom« som det heter. Og i fantasten og fusentasten Peer Gynt kjenner vi oss selv igjen, bedre enn, vi noen sinne har gjort det.

Netopp fordi Griegs musikk. er oss så dyrebar, i så høy grad en del av oss, selv, kan vi vurdere Harald Sæveruds innsats. Han har ikke på ett eneste punkt gått Griegs område for nær. Han opererer med et lite orkester, 24 mann er hva han har til rådighet, og han har over, hele linjen bøyd seg for teatrets krav, forsaget, der et mindre bevelig sinn ville ha holdt på sin såkalte kompositoriske »rett«, og fulgt iscenesetteren, Hans Jacob Nilsen, oppførelsens Peer, i alle hans intensjoner. Skal en komponist først innlate seg på å skrive scenemusikk, må han velge nettopp den kursen, være medarbeider i ordets ubegrensede mening og underordne seg helheten.

I første akt spilles en rekke ville slåtter som bakgrunn for opptrinnene på Hægstad-tunet, vi hører ikke detaljene, men disse låtene som liksom kommer flytende med vinden, de hissende rytmene vi iblant fornemmer i et øyeblikks pause, gir på en dempet og likevel dramatisk måte stemningen i denne scenen. Den stadig like diskrete oppfatningen av bakgrunnsmusikken fram. gjennom aktene, bidrar på fengslende vis til å skjerpe vår lydhørhet for det som skjer.

For å ta de enkelte musikalske innslagene etter tur, så virket det første forspillet noe svakt i sin flimrende mosaikk av musikalske »replikker« skiftende mellom forskjellige instrumenter. (Harald S2everud som selv ledet orkestret de første 10 kveldene, har senere forandret litt, her, han lar en av slåttene, »Fa'ens femsteg«, utløses allerede i forspillet. Og i scenen på Hægstad-tunet, lar han na spillemennene komme inn på scenen og ta del i det som skjer, utvivlsomt en vinning for de musikalske inntrykkene.)

De slåttene Harald Sæverud har skrevet, eier mye av den villskapen vi forbinder med enkelte av disse gamle nasjonaldansene våre, den djerve hissende rytmen og det farlig eggende i den melodisk-harmoniske utformingen. Vi har noen komponister herhjemme som mener seg å ha tatt patent på det »nasjonale« i musikken, de behersker kanskje de rent yttre kjenningstegnene, men Harald Sæverud har fanget inn selve ånden i det vi kaller »norsk« musikk. Hvemsomhelst som kan sitt musikalske håndverk, skulle vel kunne klare å lage noe som smakte av fugl - men Harald Sæver-åds slåtter har nerve.

Hos denne komponisten har »Anitras -dans« ikke det minste streif av det innsmigrende tonefallet, den har hos Grieg. Harald Sæveruds musikk her gir akkurat de rytmiske afrodisiaca Anitra har

bruk for når det gjelder å få has på Keiser Peer. Også dette trekket virker riktigere og sannere, Anitras begjær er helt ubesmykket, det gjelder gullet, smykkene, hun er ganske enkelt seg selv, ingen ting er henne fjernere enn, sentimentale hensyn . . .

Men innen vi er kommet så langt, har Harald Sæverud mestret en annen oppgave: å skrive musikk til scenen »I Dovregubbens hall«, en av de sværeste prøver han er blitt satt. På under dette arbeidet. Griegs herlige persiflasje over Ola Nordmann, den vidunderlig sidrumpete karakteristikken han har gitt os, står f ast, den er ikke til å rokke. Harald Sæveruds musikk her er mindre godmodig, uten glimt av overbærende smil, besk og grell, kanskje teatermessig sett litt lang, men sikker i sin karakteristikk og overordentlig oppfinsom i instrumentasjonen. Den har noe visst iltert i tonen som svarer til iseenesetterens intensjoner, de vesener som befolker Dovrefjellet er farligere enn dem vi er vant til å se, de kan - i sin forstokkede konservatisme - slette ut et menneske så lett som så! Det står et kaldere gufs av denne scenen enn ved noen tidligere oppførelse jeg kan minnes fra våre hjemlige skueplasser. Men fra en oppførelse på Deutsches Theater under Max Reinhardt omkring 1930 husker jeg Peer omklamret av svarte, glinsende, slimete vesener, giftig svovlegult belyst - og uten musikk...

Foran fjerde akt (Af rika-akten) ønsket Ibsen en potpourri av forskjellige de impliserte. lands nasjonalsanger. Det hadde ikke Grieg særlig lyst på, han unnslo seg og skrev isteden sin »Morgenstemning«, en skjønn komposisjon høyt hevet over aktens håndgripeligheter og bitre utfall mot den norske unnfallenheten. Harald Sæverud har forsynt seg av Marseillaisen og »Yankee doodle« og litt av hvert, og vært underfundig nok til å benytte seg av den rytmiske paralleliteten mellom »Du gamla, du fria« og »Sønner af Norge«. Forspillet er særdeles vellykket i sin barokke humor som også preger den orkestrale oppbyggningen.

Noe av det fineste og vakreste i denne musikken gir »Solvejgs sang« oss. Komponisten lar Solvejg synge de kjente ordene, »Kanskje vil det gå ... « til en enkel stevtone (hans egen) hvor ømheten i tonefallet ikke ett øyeblikk tangerer sentimentaliteten og hvor et stryke-instrument og en treblåser gir den myke og stemningsfulle innrammingen. Opptrinnet. på fjellet der Peer møter de tre galne og geile seterjentene, er også av stor og iimiddelbar virkning og blir på alle hold fabelaktig godt spilt. Jeg nevner også salmetonene i siste akt, enkle, nesten primitive, og likevel fylt av fjellets mystikk.

Hvis en satt med stoppeklokke og tok tiden på musikken, tror jeg neppe en alt i alt kom lenger enn til bortimot -90 minutter. Ikke noe sted virker denne musikken påtrengende, den smyger :s,eg inn i diktets stemning og samler h,,endingene for oss. Ett enkelt instrument kan opptre som fjern musikalsk b,akgrunn og på forunderlig vis øke føl,els,en av kontakt med diktet. Det falt m2g aldri inn å sammenligne med Grieg, i det hele tatt f ornemmet en musikken som en del av selve- forestillingen, en snart klingende, snart rytmisk insiterende, snart rent syngende stemme, noe som svevde med, iblant. nært oss, iblant langt borte i horis.onten, men alltid en tone som hørte diktet til, skapt av denne forestillingen og likevel med styrke nok til å leve sitt eget liv videre fram, gjennom, tiden.