Den norske opera åpnet

Af
| DMT Årgang 34 (1959) nr. 02 - side 35-37

Artiklen er indscannet fra det trykte magasin; der tages forbehold for fejl

  • Annonce

    Seismograf søger ansv. redaktør
  • Annonce

    Annoncér hos Seismograf

CONRAD BADEN: Den norske Opera åpnet Åpningen av Den Norske Opera må sees som en av de mest betydningsfulle begivenheter i norsk kulturliv de siste decennier. Det mangler riktignok foreløbig en god del på at institusjonen har fått de rommelige arbeidsforhold som muliggjør forestillinger av internas j onal standard, men inntil videre får vi slå oss til ro med forholdene som de er og prise oss lykkelige over at drømmen om en statsunderstøttet norsk operascene omsider er blitt til virkelighet.

Noen norsk opera blev det altså ikke som gikk over Folketeatrets scene på denne merkedag, selv om noen hver saktens hadde hatt ønsker i den retning.

Operakomponister vokser ikke på træer i Norge, og det utvalg som finnes av norske operaverker er nokså beskjedent. Eugen D'Alberts »Tiefland« som blev valgt som åpningsforestilling er så visst ikke noe musikkdramatisk mesterverk, selv om det efterhvert foregår nokså bevegede ting både på scene og i orkestergrav. En kan vanskelig frakjenne komponisten dramatisk instinkt, men noen sans for finere musikalsk differensiering røper han i »Tiefland« bare i rene undtagelsestilfeller.

En kan i det hele si mange slemme ting om D'Albert og »Tiefland«, men desverre uten at det rokker ved det faktum at det er en såre effektfull opera som har vist en påfallende levedyktighet.

Det er Jens Gundersen som har forestått sceneledelsen, og som den drevne teatermann han er har han gjort et fremragende arbeide, gitt de dramatiske situasjonene sikker form og samlet alle trådene til et overbevisende hele. I alle roller av betydning har han forøvrig også hatt veltrenede krefter å arbeide med. Først og fremst gjelder det Marit Isene som i den kvinnelige hovedrollen gjør en innsats som har alle krav på beundring. Stemmens fornemme kvalitet og den dramatiske nerve i foredraget kvaliñserer henne avgjort for de store oppgaver, og også i den sceniske fremstilling skaper hun en helstøpt skikkelse.

Waldemar Johnsen har en viss erfaring i skurkefaget fra tidligere - en husker ham som en grum Scarpia fra Tosca-oppførelsen for en del år tilbake - og han står ikke det ringeste tilbake denne gang heller. Han stortrives i rollen som Martas onde ånd Sebastiano og gjør ved enkle midler figuren presis så hardkokt og samvittighetsløs som han er ment å være. Det tår litt tid innen han får det rette slag i røsten, men når han først er blitt varm i tøyet, klinger den med fast og runn barytontimbre. - Den store tenorrollen som Pedro ivaretas - selvsagt - av Bjarne Buntz, en sanger som har alle betingelser for å dekke partiet med bravur.

Han er nå som tidligere tenoren par excelllense og slynger ut blankpussede fortetoner i rask rekkefølge uten at han derfor føler mindre ømt for de lyriske strofene.

Det er kanskje ikke så lett for ham å vekke forestillinger om ung, bråforelsket gjetergutt, men han finner så ekte og vakre uttrykk for ung Pedros naivitet og lettbevegelige gemytt at man mere enn gjerne tror på ham.

Nuri er slett ikke noen helt ubetydelig figur i »Tiefland«, og debutanten Kari Løvaas er både flink og søt. Hun fører den slanke sopranen støtt og sikkert, og sikkerhet preger også hennés fremtreden på scenen — foruten at hun passer glimrende til rollen. - Som Tomasso har Egil Nordsjø ro og verdighet, men jeg kan godt forestille meg skikkelsen med ennu mere makt og vælde i røsten. Jonas Brunwoll gir videre en god og treffende fremstilling av den vrede møller Moruccio, og Nando synges pent og pyntelig av Jostein Eriksen. Endelig var det de tre sladdersøstre Pepa, Antonia og Rosalia som henholdsvis Karen-Marie Flagstad, Randi Brandt-Gundersen og Bjørg Widén utstyrer med alle de karakteristika som hører arten til.

Koret har forholdsvis begrensede oppgaver i »Tiefland«, det blir som regel hentet inn for å skape liv og varias j on i scenebildene. Det en hørte fra dem klang imidlertid bare vel. - Det var lett å konstatere at uttagningen til orkestret var foregått efter alle kunstens regler, en kunne høre det både på klangkvaliteten og den presisjon og slagferdighet som preget dets ytelser gjennom hele aftenen — og æren tilfaller altså Øivin Fjeldstad som har den musikalske ledelse. På enkelte undtagelser nær hersket det god balanse mellom orkester og vokalister, og det fortrinlige samvirke vitnet om det mest nitide forarbeide. Heder skal også tilkjennes Janos Howath for stil og smak i dekorasjoner og drakter. - Forestillingen blev overvært av Kongen og prinsesse Ragnhild fru Lorentzen foruten en lang rekke representanter for statsmaktene og en feststemt forsamling forøvrig. At forestillingen blev mottatt med ovasjoner er det vel unølvendig å tilføye.

Årgang 34/1959, nr. 02