Et à pro-pos til Amalie Christie's a propos

Et à propos til Amalie Christie's A propos (NM 1959, 4) Det har gledet meg meget å lese flere av fru Amalie Christie's hjertevarme formuleringer.

Blant annet likte jeg godt: »Om eleven går hjem med sang i sindet, da har han fått en god time«. Min artikkel i oktobernummeret 1958 var imidlertid ment mer teoretisk og konsentrerer seg slettes ikke om barnepedagogiske problemer, hvilket fru Christie's »A propos« gjør.

Ut fra elementære punkter i den moderne læringens psykologi - som hvem som helst kan sette seg inn i ved hjelp av f. eks. prof. Harald Schjelderup's glimrende nye bok: »Innføring i psykologi« — prøvde jeg å oppfriske noen momenter når det gjelder læreprosessen fra det barnlige stadium og opp til den alvorlig arbeidende kunstner. Jeg fremhevet betydningen av den underbevisste og passi-ve læreprosess som setter inn fra første levetid av, som vi kalier kanalisering. Jeg tillot meg å si: »Personlig tror jeg det ikke for sterkt kan betones betydningen av at hjemmet, skolen, privatlæreren, kort sagt hele miljøet, ved sitt eksempel penser det opp voksende individ inn på de bærende kulturver dier.« Dernest fremhevet jeg to former for aktiv læring: 1) den primitive, praktiske prøving og feiling som arten menneske har til feiles med dyrene, 2) læring ut fra problembevissthet og innsikt.

Jeg refererte til klassiske eksperimenter innen rottepsykologien for a) å påpeke fundamentale faktorer som bestemmer læreprosessen og b) fremheve den vesensforskjell det er mellem den animalske læreprosess og den spesifikt menneskelige, høyere form for læring.

Menneskeheten bygger opp en åndsarv, det er blant annet denne vi skal bringe videre i egenskap av »menneske«-lærere.

Jeg påpekte den pedagogiske ansvarsfulle oppgave læreren har som katalysator i elevens utviklingsprosess, faglig og menneskelig. Jeg tillot meg å si: »Det er kanskje en av læregjerningens vesentlige oppgaver nettopp å virke inn på motiveringen - de krefter som skal drive den videre utvildingen«. Og endelig betonet jeg innledningsvis betydningen av pedagoger som har den gave å være »rike mennesker« med noe å gi, både faglig og rent menneskelig — og at han har innføling med elevens individualitet og livssituasjon.

Se, alt dette er Amalie Christie og jeg enige om. Men fruen har ikke likt rottene som er omtalt i min artikkel og derfor åpner hun sitt »A propos« som om der foreligger gjennemgripende motsetningsforhold. Hun sier: »Jon Medbøe's artikkel »Noen punkter fra læringens psykologi« har gitt meg en uimotståelig trang til å skrive om samme emne. Ikke om den pedagogikk som bygger på rottepsykologi - rotters adferd kan aldri forteile meg noe nytt om et menneskebarn - men om en undervisning basert på sundt folkevett, normale instinkter og iakttagelse. En rotte skal aldri bli noe mere enn en rotte.« Den siste uttalelse tror jeg man uforbeholdent kan erklære seg enig i. At hennés fremstilling pretenderer å gi uttrykk for sundt folkevett, normale instinkter og iakttagelse er meget imponerende og man må dypt beklage den person som har inspirert henne til oppbud av disse edle ting - for han må jo mangle iakttagelse, normale instinkter og sundt folkevett. Men en annen ting er, hvilket realinnhold har de flotte betegnelser »normale instinkter« og »sundt folkevett« (bifaller fruen f. eks. »folkevettet« i forbindelse med den pågående sprogdebatt i Norge?) Når Amalie Christie derimot uttaler: »Rotters adferd kan aldri forteile meg noe nytt om et menneskebarn« så må vi selvfølgelig tro det. En åpen forsker lærer imidlertid noe nytt av alt! Og en psykolog tiilater seg å utforske hele glideskalaen av fenomener, fra materie til ånd. Såvel rotter som Rudolf Steiner er hans forskningsobjekt er.

Men et avgjørende punkt i min artikkel har fru Christie ikke berørt: nemlig at pedagogikk er noe mer enn lek og sang i sindet. Det er dypeste alvor. Man skal nemlig lære eleven noe som muliggjør at han som individ i sin tur og på sin mate bærer videre og utvikler menneskehetens åndsarv. Den fri barneoppdragelse og lekeskolen kom som reaksjon på den tilstivnede autoritære oppdragelsesform. Enhver reaksjon er ensidig, men lærerik.

Nu er det en ny problemsituasjon som trenger seg på oss. Den kommende pedagogikk må tå med seg de enorme verdier i leken, men innordne den i en større og mere forpliktende sammenheng. JON MEDBØE