Forholdet Thomas Mann-Arnold Schönberg

Af
| DMT Årgang 34 (1959) nr. 06 - side 175-177

BJARNE KORTSEN: Forholdet Thomas Mann-Arnold Schönberg Tanker omkring Manns betraktninger om moderne musikk 2 hans roman »Dr. Faustus« I sin store roman »Dr. Faustus« tår Thomas Mann blant annet den moderne kunst og dens »forfall« opp til drøfting. Romanens hovedperson, komponisten Adrian Leverkühn står med sin konstruktivt følelsesløse musikk som symbolet på den antihumanistiske kunst blottet for følelser. Hans musikk skal tale til intellektet og ikke som i tidligere musikk til det emosjonelle. For å oppnå dette gjør Leverkühn bmk av den i bokens 22. kapitel omtalte »rekketeknikk« som ikke er noe annet enn en forkludret gjengivelse av komponisten Arnold Schönbergs »tolvtonemetode«. Jeg skal i denne artikkel gjøre nærmere rede for forholdet mellom disse komposisjonsmetoder.

I sin bok om tilblivelsen av »Dr. Faustus« (»Die Entstehung des Dr. Faustus«) s. 137-138 skriver Mann at han hadde en samtale med kunstfilosofen dr. Theodor W. Adorno om den moderne musikk og dens uttryksmiddel. Mann nevner også at han k j ente godt til Adornos bok »Philosophie der neuen Musik« som til dels går sterkt til felts mot den atonale musikk. Det var således ikke helt tilfeldig at Mann grep Adornos delvis feilaktige formulering av Schönbergs »tolvtonemetode« eller »rekketeknikk« som et velkomment virkemiddel til å karakterisere sin sinnsyke romanhelts negative holdning til kunsten som formidler av det skjønne. Dermed fait det stenk av hån over Schönberg og hans musikk, som Mann ikke hadde så svært meget til overs for. I et brev til sin venn og elev dr. Josef Ruf er av 25.

mai 1948 (A. Schönberg-Briefe s. 266) skriver Schönberg at han gjennom sin kone har fått vite at Thomas Mann »har tilskrevet sin romanhelt min 12-tonemetode«. »Jeg har gjort han oppmerksom på at historikere kunne benytte det til å gjøre meg urett. Etter megen mots tand har han gått med på å utstyre hvert eksemplar med en anmerkning om at jeg er dens oppdager«. Dette ble også gjort av Mann på bokens siste side slik at opplysningen er knapt synlig for de fleste lesere. Dette noe mindre tiltalende knep ble da også kraftig påtalt av Schönberg i hans innlegg s. 22 Í The Saturday Review of Literature for 1. januar 1949. Her står også Manns svar trykt. I sitt innlegg bemerker Schönberg ironisk at det skulle ikke forundre han det minste så overfladiske som mange historikere er at det i et leksikon anno 2060 under oppslagsordet »rekketeknikk« sto oppført Thomas Mann. Mann søker å bortforklare dette ved å si at han trodde at et hvert barn i vår tid en eller annen gang hadde hørt om »tolvtonesystemet« og dens oppdager Arnold Schönberg »den kompromissløse og djerve kunstner«. Da Mann sendte Schönberg den tyske utgaven av »Dr. Faustus« skrev han dedikasjonen »An Arnold Schönberg, dem Eigentlichen«. Dedikasjonen »dem Eigentlichen« kan vanskelig oppfattes som noe annet enn en ondskapsfull insinusjon mot å bli sammenliknet med den sinnsyke komponist som sto i ledtog med selveste djevelen. Mann tilbakeviser dette og sier at dedikasjonen var ment som et kompliment. »Not Leverkuehn is the hero of this musical era; you åre its hero«. Sett på bakgrunn av Manns skatpe angrep på den moderne musikk i »Dr. Faustus« er denne bemerkning Mann selv kalier for »bow« ikke noe annet enn en fin tilsiørt ironi. Dette er i høyeste grad urettferdig overfor Schönberg som hele livet kjempet mot allé former for gold intellektualisme. Om sin roman skriver Mann en ytterst interessant betraktning som jeg tillater meg å sitere in extenso. »Dr. Faustus has been called a Nietzsche-novel and, indeed, the book, which for good reasons avoids mention of Nietzsche's ñame, contains many references to his intellectual tragédy, even direct quotations from the history of his illness. It has also been said that I had bisected myself in the novel, and that the narrator and the hero each embraced a part of me. That, also, contains an element of truth-although I, too, do not suffer from paralysis.« Mann slutter sitt innlegg med å uttrykke håpet om at Schönberg »må finne fred i forvissning om sin egen storhet og ry«. To år senere skriver Schönberg i et brev til Mann (2. januar 1950) at de burde begrave stridsøksen. »La oss huske hverandre med en liten hilsen på vår 80 års dag som en anledning til å glemme alt smålig«. Desverre døde Schönberg før sin 80 års dag, men jeg tror nok at de begge glemte denne kj edelige historie.

Hvorledes har så Mann anvendt Schönbergs »tolvtonemetode« i sin »Dr.

Faustus«? Som ovenfor nevnt fikk Mann »inside information« om »rekketeknikken« eller »tolvtonemetoden« gjennom dr. Th. W. Adorno som i sin tid hadde vært elev av Alban Berg kjent som skaperen av den atonale opera »Wozzeck«.

Tår en for seg 22. kapitel i »Dr. Faustus« s. 299 hvor komponisten Adrian Leverkiihn forteller sin venn Serenus Zeitblom om sin nye komposisjonsteknikk og sammenlikner det med Adornos misoppfattede forståelse av Schönbergs »rekketeknikk« s. 63 i Adornos bok »Philosophie der neuen Musik« er det hos Mann ordrett sitat fra Adornos bok. Mann: »Da hast du vier Modi, die sich ihrerseits auf alle zwölf verschiedenen Ausgangstöne der chromatischen Skala transponieren lassen, sodass die Reihe also in achtundvierzig verschiedenen Formen für eine Komposition zur Verfügung steht«. Adorno: »Diese vier Modi lassen sich ihrerseits wieder auf alle zwölf verschiedenen Ausgangstöne der chromatischen Skala transponieren, so dass die Reihe in 48 verschiedenen Formen für eine Komposition zur Verfügung steht«. En regner i vanlig praksis med en rekkes grunnform, dens omvending, grunnformens krebs (en går fra grunnformens 12. tone fremover i rekken til dens første tone) samt omvending av krebsformen. (J. Ruf er »Komposition mit 12 Tönen« s. 78). En regner ikke engang her med transposisjon av de 4 forsk j ellige formene til en forminsket kvint. Schönberg nyttet dette triks i sitt første tolvtoneverk »Suite for klaver op. 25«. I virkeligheten skapes det ingen nye former om en transponerer de fire formene til et hvilket som helst intervall i den kromatiske tolvtoneskala. For å bruke et meget anskuelig bilde av komponisten F. Busoni så ser et ansikt nøyaktig likt ut om det titter ut fra et vindu i 2.

eller 4. etasje. Det at en ved hjelp av transposisjon av de fire formene (eller »modi«) til den kromatiske skalas tolv toner skal kunne oppnå 48 nye former eller »modi« har derfor ikke dekning i vanlig tolvtonepraksis. At en slik skolert mann som Adorno (som forresten debuterte som tolvtonekomponist med noen sanger til tekster av Franz Kafka ved den internas j onale musikkfesten i Darmstadt sommeren 1956) kan få seg til å servere slike uholdbare påstander i sin bok er nesten ufattelig. Helt ubegripelig er det at ikke en eneste levende sjel som har lest boken har opponert mot disse opplagt feilaktige formuleringer. Boken kom senest ut i annet opplag i fjor. Thomas Mann hadde forsåvidt grunn til å være i god tro da han lånte Adornos tvilsomme formulering av Schönbergs tolvtonemetode. Ved en spesiell anledning skal Schönberg ha ytret seg temmelig krast om Adornos kunnskaper om tolvtoneteknikk. Og det er med god grunn. Ellers siterer Mann flittig Adornos betraktninger om moderne musikk. Det vil her føre for langt å gå i detaljer ved påvisning av sitater. Det får klare seg med ovenstående illustrerende eksempel.