Det lyttende barn

Af
| DMT Årgang 34 (1959) nr. 08 - side 271-273

Artiklen er indscannet fra det trykte magasin; der tages forbehold for fejl

Annonce

Edition s

Annonce

Annoncér hos Seismograf

AMALIE CHRISTIE: Det lyttende barn Det er så meget en vordende pedagog skal lære: psykologi, barnepedagogikk, fysiologi, hørelære og mere til. Men en ting lærer vi lite om; og det til tross for at det kanskje er noe av det man trenger mest. Jeg tenker på det man kalier »det pedagogiske instinkt«, vår impulsive følelse for hva som er rett og riktig i den givne situasjon. Jeg tror man kan lære å lytte til sitt umiddelbare, til instinktet.

Ethvert menneske er jo herlig utstyrt med instinkter. Vi har bare dessverre ingen tillit til dem. For det ligger jo i sakens natur at instinkter kan feile. De er mere reflekser enn refleksjon, de s ikter i blinde, og da kan det jo hende de ikke treffer.

Men det er en risiko jeg tror man bør tå på kjøpet for alle de blinkskudd man henter ved hjelp av et sunt og velutviklet instinkt. Et eksempel: Vi har alle sett et lite barn sitte ved klaveret og lure sammen tonene til en sang. Det er et betagende syn. Hele barnets vesen er fylt av sangen, munnen mumler ordene mens fingrene spent lyttende føler seg frem gjennom melodien. Det er som om det vokser små ører ut på hver eneste finger, hele kroppen er med, uttrykket er innadvendt og helt oppslukt av det som sk j er. At dette er en velgj ørende og harmoniserende prossess for barnet er vart instinktive inntrykk av dette billede. Der trenger vi ingen psykologi, ingen pedagogiske forelesninger. - Men hvis nå ulykken vil at en musikklærer, ovenikjøpet en med eksamen, er tilstede ja da skynder han seg frem med en klaverskole og inntar selv plassen ved klaveret. Nå, vi behøver ikke gå i detaljer, vi har alle opplevet denne situasjonen. Men mon alle har satt seg inn i den skuffelse barnet må føle når læreren begynner med sine forklaringer om noters høide, bredde og lengde-------For et naturlig barn er musikkundervisning det samme som å lære å spille. Hva barnet enn har prøvd av instrumenter, kam, sag, fløite eller sither — alltid gjaldt det å finne igjen sine egne melodier, intet annet. Slik er det også overfor klaveret, og når barnet kommer til sin første time gj eider forventningen alt det skal lære å spille.

Derfor: La oss lytte til instinktet mere enn til eksamenspensum. La barnet spille uanfektet videre, be det spille mange nye sanger, sanger og viser som det kan hjemmefra, fra leken og skolen. Alt mens vi stillf erdig sky ver inn den ene lille impuls etter den andre, mollsanger, legatomelodier, dansende rytmer o. s.v. Vi spiller i blinde, i mange tonearter, med punkterte og jevne åttendedeler. Jeg faller inn med basser, melodien kan også være i bassen og akkompagnementet i diskanten.

Det varer ikke lenge før barnet selv rekker hånden ut etter bassen. Da får vi på nært hold medoppleve menneskehetens utvikling fra monodi til akkompagnert musikk. Som primitive folk setter fast en tone som bass til hele melodien dunker våre barn energisk løs på en uforanderlig »klumpbass«, en udifferensiert akkordmasse som rekker for hele sangen. Der kan vi atter få bruk for ^årt instinkt. Vår fornuft innvender at barnet må jo lære å skifte basser, det der er jo grusomt å høre på--------Men instinktet føler at barnet trives storartet med sine klumpbasser, at det intet behov har for videre nyanser i så mate. Barneøret er ennå for uutviklet, bassklangen er ennå ett, noe stort og omfattende som gir bunn til melodien. Derfor byr det oss imot å fremtvinge forsk j ellige akkorder, terser, kvarter eller sekunder. Det eneste vi kan g j øre er å gå naturens egen vei, sørge for at barnet får høre og vurdere selv. Det er ikke gjort på en dag. Desto bedre. Da vil det langsomt utvikles en -følelse i barnesinnet for hva som er passende og hva som er umusikalsk. Og er følelsen tilstede, kan man være sikker på at også forståelsen og bevisstheten snart utkrystalliseres.

Jeg tror det er av større betydning enn vi kan måle at våre barn får leve i denne musiserende lek en rolig og uforstyrret periode, helt uten andre støtter enn sitt øre.

Jeg er overbevist om at dette nesten fullendte »svev« mellem indre og ytre aktivitet som særpræger gehørspillet virker som rene vitaminer for barnet. Finn en situas j on hvor barnet er mere harmonisk engasjert enn når det fylt av sangen i sitt indre former de nødvendige grep og bevegelser i tangentene.

Ut fra disse betraktninger er det lett å forstå hvor i sannhet umusikalsk den undervisning er som vil lokke barna til musikkinteresse med farvede noter, noter med topplue og pussige navn, alleslags fikse bilder og barnetimepjatt. Alt som denne første tiden røver barnets oppmerksomhet bort fra selve lytte-spilleprossessen hindrer den sanne musikalitet i å utfolde seg, hindrer barnet i å gli naturlig inn i musikken. Aller verst er naturligvis den lindrige forstandsvold som helt ser bort fra musikken og fra første stund bare sikter på lagring av viten om musikkens skrifttegn. Hvad var det Christen Kold så: Det er å forsyne barn med grått sk j egg allerede i vuggen å påtvinge dem tørre vitenskabelige kunnskaper. Døde kunnskaper som bare har ærend til hodet. - En musikkundervisning for døve, den impulsive musikalitet får ingen chanse. Alle barnets reaksjoner og ytringer stoppes inn i vitenskapelige tankebaner, i matematiske betragtninger over takt og tone. Og disse små venter man så vil springe ut i füll musikalske blomst ved 12-14 års alderen. Men den som fra begynnelsen møter musikken som et anliggende for forstand og systematisk tenkning bygges langsomt inné i et rom hvor ingen musikk når frem. Resultatet blir en avmakt overfor musikken, en ulykkelig kjærlighet og lengsel etter musikken, men uten evne til å gripe den. En slik intellektuell forkapsling overfor det elementært musikalske mener jeg er mere utbredt enn man først vil tro. Og især i vår egen generas j on. Vi må aldri glemme at barneinntrykkene vokser med barnet. Den impuls vi gå eller ikke gå fortsetter sin positive eller negative virkning inn i barnets ungdom. Det er vart store ansvar: Hvordan lever musikken i barnet og barnet i musikken om 5-8-10 år? Anderledes er det ikke. Konsekvensen: Vi må aldri bli f erdige med å rense vår undervisning for umusikalske rester, snusfornuftens påfunn for å få til noe før barnets indre situasjon krever det, forstandens krykker for å slippe å utvikle ørets sikkerhet. Være på vakt i hver time, stadig på nytt må vi skjerpe mistanken mot oss selv. Bestrebe oss på å innfange hele fylden av musikalske opplevelser som det de er, som rytmisk, metrisk, harmonisk, liv og spillende, klingende handling. Barnet må gjennomleve et helt liv av impulsiv og urefiektert musisering før noe som helst fikseres, festes i skrift og tegn. Jeg må atter få lov å minne om det veldige kapitel av liv og erfaring som går forut for barnets første skriveundervisning. Hvor har det ikke oppsuget språket med alle sanser, først som lyder, tonefall og »stemning«, så enkeltstående interjeksjoner, og så litt etter litt substantiver, verber pronomener og preposis joner i en lang og gradvis tilegnelse gjennom dagligtalen. Fra uartikulerte lyder, over pludring og plapring frem til klare konsonanter og endelser.

En fullstendig intuitiv beherskelse av språkets uttrykksmuligheter og sammenheng før prinsippet bokstav ennå eksisterer. Hvordan det ville gå om menneskebarnet samtidig lærte å tale og skrive det har historien vist oss en eneste gang i en rystende anskuelsesundervisning. I året 1828 dukket det plutselig opp en mystisk person på torvet i Nürnberg. Han kunne ikke snakke, kunne knapt stå og gå og oppførte seg som en tomsing. Det viste det seg imidlertid snart at han ikke var. Tvertimot, han imponerte alle han kom i berøring med p. gr. av sin usedvanlige kjapphet og orienteringsevne. Det varte ikke lenge før han kunne snakke såpass at han også kunne forteile hva som var gått forut for hans forunderlige tilsynekomst. Så langt tilbake han kunne huske hadde han sittet på jordgulvet i en mørk kjeller, bare med en liten skjorte på kroppen. Vann og brød ble satt ved siden av ham hver gang han sov, og når han var våken, pieide han å leke med en liten trehest og noen fargede bånd. Plutselig en dag var han så blitt påkledt og hentet opp i dagen av en mann som siden fulgte ham til Nürnberg og forlot ham der, med et brev i hånden. Av brevet fremgikk det når gutten var født og at hans navn var Kaspar Hauser. (Den danske forf. Johannes Hohlenberg har skrevet en fin liten bok om mysteriet K. H.).

I denne forbinnelse er det naturligvis ikke mulig å komme nærmere inn på denne merkelige menneskeskjebne. Det som i vår situas j on interesserer er å iaktta Kaspar Hausers utvikling fra naturbarn til skolelys og filister. Han har selv fortalt om sin egen sjelelige og fysiske ømfintlighet ved sitt første møte med verden. Hans godhet og medlidenhet med alt han så var grenseløs og satte ham stadig i voldsom indre bevegelse. Glass og metaller fremkalte smerter i ham, og bare synet av en kirkegård gjorde ham syk. Beskrivelsen av Kaspar Hausers blomstersarte reaksjoner får oss til å føle oss som galvaniserte eller robotlignende vesner. Og vi spør: Er alle barn til å begynne med så vare, så følsomme overfor lyd, lukt og sjelelige opplevelser? - Men tragedien fikk først sin endelige form da alverdens lærere og professorer begynte og besk j eftige seg med ham, lokket av hans merkelige lærenemhet. På kort tid lærte han både å skrive og lese, foruten at han raskt ble bevandret i fag som historie, religion og geografi. I og for seg kan man kanskje heller ikke undres over professorene som her sto overfor et pedagogisk engangsfenomen.

Hadde vår tid vært klokere? Neppe. Resultatet av all den komprimerte lærdom som dette arme barn ble stoppet med var en stadig økende sjelelig passivitet og en rask avstumpning når det gjaldt menneskelige reaksjoner. Av det friske og originale naturbarn, levende og medievende i alt det møtte var tilsist bare en slapp og selvoptatt filister tilbake. Og den læreletthet som til å begynne med satte en verden i forundring forvandlet seg etter hvert til en papegøieflinkhet som bare gjentok det man puttet inn i ham av meninger. Vi har grunn til å tro at det var den plutselige overlessing av boklig lærdom som drepte impulsiviteten og slukket de fintmerkende sanser. Selvfølgelig - vi må være forsiktige med konklusjoner.

Men det ligger nær atter å spørre: Er det den intellektuelle ballast som etter hvert tvinger og tynger barnet ned i jordisk faste former? Er det hodetrettheten som dreper alle de blomstrende fornemmelser og impulser som barnesinnet lever i? (Forts.)

Årgang 34/1959, nr. 08