Min Fartein Valen

Af
| DMT Årgang 34 (1959) nr. 08 - side 258-259

Artiklen er indscannet fra det trykte magasin; der tages forbehold for fejl

Annonce

Edition s

Annonce

Annoncér hos Seismograf

HANNA-MARIE SALVESEN WEYDAHL: Min Fartein Valen For noen år siden fikk jeg av Nicolai Dirdal i oppdrag å spille verker av nyere norske komponister på en konsert som Oslo Musikklærerforening i samarbeid med Norsk Komponistforening skulle arrangere i Universitetets Aula. Blant de representerte komponister var naturligvis også Valen, det var hans to preludier opus 29 som skulle framføres. For meg ble innstuderingen av disse to verkene det mest betydningsfulle møte jeg til da overhodet hadde hatt med musikk, et møte så avgjørende for meg at jeg faktisk kan sette et skille der hvor Valen kommer inn i min tilværelse. Dette må naturligvis ikke tolkes dit hen at jeg skulle anse disse verkene for i og for seg betydeligere enn meget av hva jeg til da hadde stiftet bekjentskap med i klaverlitteraturen. På grunn av det fundamentalt nye i Valens tonespråk ble jeg imidlertid tvunget til å aktivisere sanser og forstand på et ganske annet vis enn hva jeg før hadde måttet gjøre, slik at jeg i grunnen opplevde en musikalsk vekkelse. Nå må det forresten også innrømmes at Valens uttrykssett og musikalske budskap betok meg øyeblikkelig og fullstendig og på et vis som jeg aldri tidligere hadde erfart det. Det mest adekvate uttrykk jeg kan finne for å karakterisere Valens virkning på meg, er dette: Jeg følte meg truffet av ham. Kanskje Hans Jørgen Humm mente noe liknende da han en gang i en konsertanmeldelse skrev om Valen: »Han kløver ledemot og marg«? Det første Valen gå meg av ny og verdifull erkjennelse, var sansen for intervallets spenning, skjønnhet og betydning, og denne erkjennelsen har for meg vært det viktigste middel til innlevelse i hans toneverden. Fordi jeg gikk på ukjente veger, ble det uomgjengelig nødvendig å gå uendelig forsiktig og oppmerksomt fram, det var ikke mulig å tå mer enn ett eneste skritt ad gangen. Slikk oppdaget jeg intervallet, og slik oppdaget jeg også hvor logisk, ja, nødvendig hvert toneskritt er hos Valen. Hvert eneste intervall påtvinger seg erkjennelsen like sant og lovbestemt som et matematisk bevis, som en naturlov. Her fins ikke snakkesalighet, alt er kvalitet, konsentrasjon med derav følgende intensitet og indre spenning.

Det neste Valen lærte meg, er hvor viktig det er å lytte til musikk ut fra musikkens egne forutsetninger og ut fra dem alene, med andre ord at vi må lytte til musikk med det organ vi har fått til å opfatte toner, nemlig øret. En må gå ut fra sine egne følelser, sin egen forstand, heller ikke må en projisere sine egne ønsker og behov på musikken. Da setter en hemmende stengsler for seg selv og opptrer unfair mot musikk og komponist. Vi må la, i dette tilfelle Valen, få si det han vil og med hans egne uttrykksmidler, så vil musikken i sin tur i rikt monn gi både hjerne og hjerte hva de trenger.

På det tidspunkt da jeg lærte Valens klaverkunst å kjenne, hadde jeg få og svevende kunnskaper både om Valen, hans stil og utvikling, og jeg k j ente heller ikke bakgrunnen for tilblivelsen av de to preludiene. Heller ikke hadde jeg hørt noen spille dem. Jeg hadde ganske enkelt notebildet å holde meg til. Men dermed gjorde jeg en vidunderlig oppdagelse: Jeg oppdaget at kunnskaper og andres tolkinger kan stenge for ens egen musikkopplevelse, og at når alt dette faller bort, har øret sin store sjanse. Her var jeg ikke bundet av tradisjon, jeg kunne ganske enkelt få musisere ut fra det mitt øre så meg. Å studere Valen ble for meg en fantastisk spennende opplevelse og dessuten en stor befrielse. Det var vidunderlig å lytte til nye, fascinerende klanger, til følsomme, intense og egenartede melodier og få lov til å gjengi dem på mitt eget personlige vis. Fri og lykkelig beveget jeg meg inn i en toneverden som jeg syntes ble mitt eget umistelige rike, ikke bare fordi jeg elsket det, men også fordi jeg hadde f ått lov til å finne f ram selv, uten mellomled, til musikk og komponist. Det ble Valen, hans musikk og jeg i umiddelbar og livgivende kontakt.

Så fortsatte jeg å lytte, stadig mer intenst og betatt, til en verden som rullet seg opp for meg som en ny åndelig dimensjon av virkeligheten, en virkelighet som jeg hver dag henter fornyelse og styrke fra, og som ennå aldri har latt meg gå tomhendt bort.

I forbindelse med Valens musikk ligger den tanke nær, som jo alt pythagoréerne hadde, nemlig den at himmellegemene ved sine baner i verdensrommet bevirker en musikk som pythagoréerne selv kalte sfærens harmoni. Menneskene kan ikke oppfatte denne musikken fordi de har hørt den uavbrutt helt fra fødslen og derfor mistet evnen til å legge merke til den. Denne tanken har jo gått igjen i diktningen helt til nyere tid, vi finner den f. eks. hos Goethe og hos Schlegel. Vi vet jo også, at hvis øret hadde vært avpasset for ultralyd, ville den ytre verden ha trått fram for bevisstheten på en helt annen mate enn den gjør.

Det kunne ligge nær å tro at Valen med sin uendelig fint registrerende følsomhet, sin intense medlevelse med naturen, sine visjoner har kunnet registrere »sfærenes harmoni«.

Årgang 34/1959, nr. 08