Det lyttende barn, III

Af
| DMT Årgang 35 (1960) nr. 04 - side 125-127

Artiklen er indscannet fra det trykte magasin; der tages forbehold for fejl

  • Annonce

    Samtale på Klang Festival
  • Annonce

    Annoncér hos Seismograf

AMALIE CHRISTIE: Det lyttende barn, III

Om kunst og ukultur

Klaverundervisningens første år er over. Barnets uskyld er ikke lenger så strålende som før, den paradisiske livsglede som gjorde alt spennende og morsomt er likesom visnet litt. Timene går ikke med samme energi som i begynnelsen — kort sagt: den første forelskelsen er forbi. Hverdagen i musikken er begynt. Og så en dag hører vi at skolen gir så mye lekser, at speideren og danseskolen og turnering og klubb tår så meget tid at vi nesten ikke får øve. Altsammen innlysende. Men for musikklæreren et varsel om total ommøblering av undervisningen. Hittil har vi følt oss lykkelige med lekende musikantisk musikk - små stykker av Bach, Mozart, Haydn, Rameau og dementi. Det er tydelig at denne objektive musikk ikke lenger tilfredsstiller. Det er som om den bent fram kjeder 12-14 åringer. Personlig forstår jeg det godt. Selv stønnet jeg under Bach i den alderen. Og jeg husker som i går min gremmelse, da min høyt beundrede lærer gå meg fem kroner for ikke å se Pavlova men isteden gå på Bach-fest og høre oratorium! - Nei, i overgangsalderen har vi liten sans for Bachs kosmiske harmoni. Med forkjærlighet søker vi det følelsesbetonte, det sterkt romantiske. Ubevisst søker vi oss selv, noe vi kan identifisere oss med, føle som motstykke til vår egen indre uro. Usikkerheten er en forferdelig plage for de unge mellom 14 og 18. Før var alt så naturlig og velordnet. I denne tiden våkner refleksjonen over ham selv og omverdenen. Så meget lokker til å være voksen, like meget skremmer ham tilbake til barnets trygge verden. Jeg spurte en liten elev hvor gammel hun var. Svaret kom med trassig ettertrykk: 13 år, og jeg vil ikke bli mere heller-----Selvhevdelse og fortvilede hemninger kjemper om overtaket og resultatet blir ofte et brautende, formløst vesen. Hvem husker ikke disse pinefulle årene med rivninger og indre utilfredshet. Dertil foreldrenes evige klager over vår umulige oppførsel.

Som aldri før eller senere i livet tørster mennesket i denne alder etter noe å se opp til, noe det helhjertet kan beundre og se opp til. Det unge sinn har en ubevisst lengsel etter å se mennesket i en høyere, forpliktende sammenheng, etter å føle frihetens adel og ansvar. Derfor er det så uendelig viktig at det unge menneske får leve i den store kunst. For i kunsten, enten det er i maleri, litteratur eller musikk møter vi mennesket i sin edleste streben, i strekk mot det ypperste med alle sine krefter. Å medoppleve menneskeånden i dens streben mot fullendelsen, det være seg gjennom kamp, refleksjon, andakt eller offer, det er vekstkrefter til den unges personlighet.

Her ser vi en vesentlig forskjell på vitenskap og kunst. Psykologien viser oss hvordan vi er, halve, hule, slappe og påvirkelige. Kunsten viser oss et annet menneske, varmt av begeistring med hel og ren vilje til å følge hjertets moralske imperativ. Mennesket i lengsel, mennesket i streben mot de høyeste syner, slik er det menneskebilde vi aner bak all stor kunst. Og slik må de unge få oppleve det evig menneskelige. - Evnen til beundring, til hengivelse i noe som er større enn oss selv, viljen til andakt er sikkert en av menneskesinnets aller edleste krefter. Men vår tids hverdag gir så liten mulighet for utfoldelse av disse evner. I sydligere land finner vi ofte ved veikryss og portaler små kapeller og krusifikser som ennå den dag idag får forbipasserende til å slå korsets tegn og blotte sine hoder. Vi nordboere har så lett for å bedømme slikt som ytre manér og geberde. Men vi skal ikke glemme formens betydning som impuls og påminnelse. Det mangler oss noe her i norden, hvor slike påminnelser til andakt og ærefrykt ikke lenger finnes. Ikke engang en åpen kirkedør. Desto viktigere er det å leve i og med kunst. Der lærer vi å knele, der lærer vi andakt.

At barn i overgangsalderen trenger kunst til sin utvikling har man visst helt fra oldtiden. Men jeg tror det er viktigere for vår tids ungdom enn for noen tidligere. Fordi motmaktene i dag er så meget sterkere, så meget listigere og innrømmes en langt større plass i kulturen enn noen gang før. Over alt trenger kulturgiften inn - i hjemmene, på skolen, i pressen, i klær, i sprak - og gjennomsyrer og forsimpler alt den berører. Og det skal sterk bevissthet til å gjennomskue det vulgære i alle dets ytringer. Før var det vulgære noe man tillot seg i bestemte situasjoner, i ganske særlige stemninger. Men vi visste instinktivt at dette måtte holdes utenfor hjemmet og skolen - det var likesom et sleivete antrekk som vi bare brukte mellom venner og venninner. Idag er det vulgære sprak gangbar mynt helt opp i de øverste akademiske sirkler. Uttrykk, betoninger og tonefall som før var forbeholdt den mer freidige ungdom brukes i dag av verdige borgere uten at godtfolk reagerer.----Men verre enn det vulgære sprak er den vulgære tenkemåte. Med betegnelsen vulgær mener vi det alminnelige, det altfor alminnelige, det som ikke tør heve seg opp over hopen, men slaver under massens tyranni. Det vulgære krever underkastelse, i klededrakt, i spisevaner, fremkomstmidler, danser, fornøyelser og lesestoff. Alt har sin anerkj ente stil og sleng, nemlig den vulgære sjargong. Hva er det egentlig som karakteriserer dette vulgære, som slik omgir og overvelder oss på så mange områder? Jeg tror noe vesentlig er den forenklede primitive menneskelighet. Enten er man barsk eller tough, frekk, kynisk eller slapp. Alt dette er forbundet med anerkjente attityder, ansiktsuttrykk og tonefall. Dette dobbelte - enten slapp, sentimental eller frekk og rå går igjen i alle plan. Tenk på tegneserier og ukeblade, enten gir de lummer vulgær-erotikk a la Hollywood eller mord, råskap og sadisme. Tenk på jazzen - enten doven og sensuel eller vill som selve urskogshylet. Tenk på de unge pikenes klær: Enten er de »feminine« så ingen skal behøve å tvile. Eller de er »barske« med heslig stramme guttebukser og formløse genserplagg som skjuler enhver anelse. Mellom disse to farger er der ikke mange nyanser. Men det verste ved det vulgære er kanskje dens intoleranse, dens absolutte mangel på respekt overfor andre livsformer. Det vulgære menneske ser med mistanke og hån på alle som søker dypere interesser. Denne kritikk mot alt som stiler litt høyere enn storbyens asfalt er muligens også en av grunnene til det vulgæres makt. ,Folk flest er jo redde for kritikk, fremfor alt redde for å betraktes som avlegs, gammelmodige, umoderne. Og så finner vi oss i det utrolige. I heslige moter, barbarisk rokkemusikk og mopeder. Men denne foreldrenes jatting og »skvære« opptreden med sjargong og ungdommelige manerer skaper bare usikkerhet hos de unge. Det skal være forskjell på generasjonene nå som før. Alderens perspektiv er ikke til å komme forbi. Det er en del av tidens forvirring at forsk j ellen mellom generasjonene er utvisket. .En hel og fast holdning uten å sk j ele til de unges kritikk er det eneste vi kan sette opp som motvekt mot den kloakk av det vulgære som truer med å kvele alt høyere kulturliv. ,Selvfølgelig er det mulig å holde sitt hjem rent for både det ene og det andre. Om mitt barn vet det ikke har lov å kjøpe simple ukeblad og seriemagasiner, om han av erfaring vet at de går rett i ovnen, bygger jeg kanskje opp en motforestilling i ham om det tarvelige ved denne lesningen. Muligens vil han smuglese hos venner, men han vil gjøre det med en moralsk våkenhet, med en følelse av at dette i grunnen er uverdig. Det kan bli grunnlaget for en personlig vurdering av kulturverdiene. Det skaper en fruktbar friksjon i barnesinnet at noen våger å være »anderledes«, at noen våger å si Nei til tyggegummi, når hele verden sier ja, at noen våger å fordømme vulgærmusikken når hele verden vrikker seg i dens rytmer.

Men en ting har vi lært av det vulgære. Vi har eftertrykkelig lært musikkens makt å kjenne. Jeg tenker især på rokkefestenes overbevisende demonstrasjon av denne makt. For hva er det vel som skjer på disse rokkefestene -: Musikken løser siste rest av binding og borgerlig holdning for til slutt å avsette det tenkende jeg-bevisste menneske og innsette driftsmennesket i alle dets suverene rettigheter. Om De et øyeblikk forsøker å beholde i erindringen de bilder De har sett i pressen fra ungdommens rokkefester, vil jeg straks etter lese for Dem noen ord av Bruno Walter, noen ord som innleder hans lille skrift »Om de etiske krefter i musikken«: »Jeg er overbevist om at mange med meg har lagt merke til noe vi alle kan oppleve på konserter. De husker nok hvordan publikum før konserten begynner står og sitter med et uttrykk av hverdag, men så hvordan alle tier idet musikken setter inn. Da kan vi se et hårdt ansikt åpne seg, et listig får et mykt uttrykk. Et kynisk uttrykk forvandles til godhet, mens et intetsigende ansikt kanskje får et nytt alvor. Kort sagt alle ansiktene gjennomgår en fysiognomisk forandring henimot det gode og edle. Øyensynlig er det musikken som gjennom sitt engagement av menneskesinnet virker som en slags etisk stimulans på tilhørerne, noe som i ord ville lyde omtrent slik: Vekk med det banale og sjofle i oss - fram med de reneste, beste og varmeste følelser. Overdriver jeg? Har De kanskje ikke selv opplevet hvordan musikken først tvinger til samling for så å oppløfte oss?----« Om vi så sammenligner dette bilde Bruno Walter så inntrengende gjenkaller for oss med det bilde vi husker fra avisenes rokkereportasjer: unge mennesker i drukken og vill hengivelse til dansen, halvbevisste og fylt av massens brøl - da tvinges vi til å anerkjenne musikkens evne til moralsk påvirkning som en realitet. Og enda et skritt videre oppdager vi det store ansvar alle musikere dermed er bærere av. Kan vi gjøre musikken transparent så dens budskap blir hørbart og forståelig - er vi i stand til å formidle de store mestere slik at deres kunst kan virke som en motgift mot vulgærmusikkens smitte?

I min fjerde og siste artikkel vil jeg forsøke å antyde hvordan vi musikklærere kan tå kampen opp.

Årgang 35/1960, nr. 04