Hva utlandet vet om norsk musikk

Af
| DMT Årgang 35 (1960) nr. 04 - side 109-111

BJARNE KORTSEN: Hva utlandet vet om norsk musikk

''Among tbe younger Nonvegian composers no remarkable talent has yet appeared' (Harvard Dictionary of Music, utgitt 1955. s. 493).

Jeg har gjennom lengre tid slått opp i flere forsk j ellige utenlandske oppslagsverk om musikk for å danne meg et bilde av hva utlendingene vet om eller får å vite om norsk musikk. Resultatet var magert og jevnt over temmelig nedslående. Særlig ille var de tyske musikkleksika hvor det ble servert mer eller mindre vellykkede oppkok av Reidar Mjöens artikkel om norsk musikk i første bind av Guido Adlers »Håndbok i musikkens historie« utkommet i 1930 på H. Keller forlag i Berlin Wilmersdorf. Før jeg går videre på min leksikalske rundreise kan det derfor være nyttig å tå en aldri så liten titt på herr Mjöens artikkel. La det være sagt med det samme at Mjöens artikkel er både velskrevet og orienterende. Det er bare det at Mjoen altfor ofte faller for fristelsen til å putte komponister i båser hvor de lite eller ingenting har å gjøre. Mjöen fremhever altfor sterkt Kjerulfs tilknytning til Schumanns musikk med det skjebnessvangre resultat at utlandet tror at Kjerulf var en ren Schumann-epigon uten personlige særpreg. Dette er som alle skandinaver sikkert vet både usant og urettferdig overfor denne fine norske tonepoet. Til og med i Harvard Dictionary of Music utgitt i 1955 kan en side 493 under oppslagsordet »norsk musikk« lese at »Halvdan Kjerulf skrev tallrike mindre klaverstykker og sanger i Schumanns stil«. Det er da en fristes å spørre seg selv, hvorfor kontakter ikke redaktører av utenlandske musikkleksika norske musikologer, slik at unødige misforståelser unngåes? Akk ja, det spørmålet dukker ofte f ram under lesingen av oppslagsartikler om norsk musikk i utenlandske musikkleksika.

De tyske musikkleksika utmerker seg over hele linjen med en sann forakt overfor detaljer i oppslagsartikler om norsk musikk og norske musikere. Et av de mest kjente tyske musikkleksika H. J. Mosers »Musiklexikon«, utkommet senest i 1955 i fjerde opplag, er et klassisk eksempel i så mate. Her finner vi en sann augiasstall av groteske slurvefeil i norske navn og titler. Og som om dette ikke skulle være nok, serverer Moser den selsomme påstanden at Rikard Nordraak etter en uttalelse av den finske kordirigenten H. Klemetti skulle stamme ned fra en finsk ætt. Hadde Moser satt seg ned og skrevet til O. M. Sandvik ville han straks ha fått riktig beskjed. Komponisten Alf Hurum karakteriseres av Moser som neoklassiker til tross for at Mjöen i sin artikkel uttrykkelig slo fast at Hurum var impresjonist. Er dette gjort for å dekke over lån fra Mjöens artikkel som altfor tydelig skinner gjennom her? Hverken Valen, Egge, Brustad, Sæverud og Irgens Jensen er enkeltvis nevnt med et eneste ord. Så mye slurv og direkte feil får en til å t vil e på meget annet i Mosers musikkleksikon. Moser behøver ikke være noen dårligere musikolog for det om han får spesialmedarbeidere til å skrive spesialartikler for seg. Men det er desverre en utpreget tendens hos særlig tyske redaktører av musikkleksika å leke en slags allvitende Hugo Riemann.

Etter mønster av H J. Mosers »Musiklexikon« skulle det bare mangle at Friedrich Herzfeld ikke skulle få høve til å forsøke seg som et musikalsk universalgeni i sitt »Lexikon der Musik« utkommet på Ullstein forlag så sent som i 1957. Det lykkes bare ikke helt. Fartein Valen nevnes som den eneste norske komponist som satte seg inn i Schönbergs stil. Om Valen var den eneste er en sak for seg, men en vanlig tysk léser vil med engang slutte seg til at Valen var en slags Schönberg-epigon, for hadde han ikke vært en etterplaprer av Schönberg så hadde vi (dvs. de lesende tyskere) straks hørt om ham. Det var nå det da. Sæverud vil sikkert more seg kostelig over å lese at han skulle være påvirket av den franske røkelseskomponisten Messiaen som knapt hadde trådd sine barnesko da Sæverud skrev sine hovedverk. Enkeltvis står bare Fartein Valen og Harald Sæverud nevnt, men også Ludvig Irgens Jensen, Bjarne Brustad og Klaus Egge burde ha hatt en selvfølgelig plass her.

En skulle tro at det ville stå en god del om norsk musikk i den tyske utgaven av »Musikkens verden« (Die Welt der Musik, utkommet på Verlag Deutscher Volksbücher i 1957), men den som her leter etter norsk musikk vil bare finne en kort livslinjetegning, dvs. en slags »grafisk« fremstilling av når de forskjellige komponister ble født og når de eventuelt døde. Ikke en eneste norsk komponist står nevnt i dette »hjemmets« musikkleksikon med nordmannen Kjell Bloch Sandved som hovedredaktør. Hvorfor sørget ikke Sandved for at det kom inn ordentlige oppslagsartikler om norsk musikk og norske komponister? Det burde ha vært ham en kjær plikt å bremse litt på tyskernes ofte utålelige musikksjåvinisme. Sandved bør sørge for at dette misforholdet blir rettet i en eventuell fremtidig ny utgave av »Die Welt der Musik«.

»Das neue Musiklexikon« er bearbeidet og oversatt etter »Dictionary of modern music and musicians« (uttgitt av A. E. Hull) av Alfred Einstein. Det utkom så tidlig som i 1926 på Max Hesses forlag (samme forlag som utga Mosers Musiklexikon«), men har forbausende godt og riktig skrevne artikler om norsk musikk og norske musikere. Til så tidlig å være må en si at det var litt av en bragd å få med såpass utførlige og korrekte opplysninger om norsk musikk og norske musikere. Det må nok bero på en misforståelse når den reaksjonære komponisten Per Reidarson nevnes som en forkjemper for moderne musikk. For det var nettopp det han ikke var, ihvertfall ikke overfor Fartein Valens musikk som han svertet ved enhver gitt anledning. Det er en fryd å se hvor omhyggeligt den norske ortografi er gjengitt.

»Illustriertes Musik-Lexikon«, utgitt av Hermann Albert i 1927 på J. Engelhorns forlag, Stuttgart, har ingen oppslagsartikler om norsk musikk eller norske musikere. Av enkeltkomponister er bare F artein Valen nevnt. Det er helt riktig at Valen studerte under C. Leopold Wolf og ikke som det svært ofte står å lese under Max Bruch og sogar under Max Reger i Leipzig.

Det tyske musikkleksikon vi nordmenn kan stole på er mamuttverket »Die Musik in der Geschichte und Gegenwart« som nå holder på å komme ut Hittil er det kommet til »Jen«, og har altså fått med Ludvig Irgens Jensen. Men det blir vel en stund før det kommer så langt som til N og dermed norsk musikk. Foreløpig er det derfor ikke råd å uttale noen endelig kritikk om dette enestående omfattende musikkleksikon. Hittil er alt stoff av betydning for norsk musikk og norske musikere kommet med.

Av franske musikkleksika har jeg bare hatt høve til å studere »Encyclopédie de la Musique« utgitt i 3 bind på Fasquelle forlag i Paris. Her finner en nok norske komponister overalt, men desverre altfor kortfattet.

De engelske musikkleksika har såvidt jeg har sett ingen oppslagsartikkel om norsk musikk. Således har »The Oxford companion to music«, utgitt av P. A. Scholes på Oxford University Press i 1950, ikke funnet norsk musikk eller norske musikere verdig til noen som helst omtale. »The International Cyclopedia of Music and Musicians«, utgitt av O. Thompson på J. M. Dent forlag i 1946, har bare en kort omtale av Fartein Valen. Derimot bringer Groves Dictionarys femte utgave i 1954 bare to fyldige oppslagsartikler om Valen og Sæverud med sogar opuslister. Et slikt omfattende leksikon burde i det minste ha spandert en liten oversiktsartikkel om norsk musikk, men nei. Heller ikke andre skandinaviske land står nevnt med et ord, om det kan være noen trøst.

Blant skandinaviske musikkleksika står Sohlmanns musikkleksikon i en særstilling når det gjelder norsk musikk og norske musikere. Men nyutgaven av Dreyers musikkleksikon ved Gurvin og Anker er også meget fyldig.

Det går fram av ovenstående at noe må gjøres for å sørge for at ikke utenlandske musikkieksika enten helt overser eller skriver feilaktig om norsk musikk og norske musikere. Kanskje Norsk Komponistforening var den nærmeste til dette?