Innledning til diskusjon om to problemer i nyeste musikk

Af
| Årgang 35 (1960) nr. 08 - side 241-242

OLAV GURVIN:

Innledning til diskusjon om to problemer i nyeste musikk

Vår tids hypernye musikk er meget interessant. De unge komponister som dyrker den, legger for dagen både stor fantasi og rik skaperevne. Store landvinninger har de også gjort med sin punktmusikk, konkret musikk, elektronisk musikk m.v. Først og fremst klanglig. Klangmessig er det rent frapperende å høre de beste elektroniske verker som er skapt, og de store radiostasjoner har handlet meget klokt når de har gitt elektronikerne husly, for som lydkulisser kan alle de nye klangkombinasjoner nyttes füllt ut. Punktmusikerne har særlig gjort seg fortjent ved sin oppdeling av orkesterklangen og de nye virkninger som oppstår ved det.

Det eksperimenteres- også videre, og for hvert år vinnes nytt land. Men all denne eksperimentering har ført til noe som ser ut som vingling. Det ser ut som komponistene ikke har noen klar målsetning. Det poengteres at her står »ser ut som«.

Når for eksempel en av de mest k j ente unge tyske komponister først lager en del elektroniske verker og poengterer at ved denne musikken får skaperen komposisjonen akkurat som han vil og utelukker fullstendig eksekutørens mer eller mindre subjektive tolkning, så skulle én jo tro, at det var hans virkelige mening, at det var hans program. Men hva skal én så si når den samme komponist også skriver et verk som består av en mengde små brokker som eksekutøren skal kombinere praktisk talt helt etter eget forgodtbefinnende? Eller når den samme komponist dirigerer ett av sine verker atskillig anderledes enn det står på notene, og én spør hvorfor det og får til svar: »Han skrev jo verket for over to år siden, og det er klart at han har en helt annen oppfatning av komposisjonen i dag enn den gang«, hva skal én så tenke? Hvilken estetikk ligger bak slike skapingsprosesser? Det samme spørsmål kan én vel også stille når komponister trekker lodd om de toner de skal bruke i sine temaer.

Det er blitt forklart at i punktmusikken går komponisten ut fra noen få rytmiske motiver, og komponeringsarbeidet består så hovedsaklig i at disse motiver udnyttes fullstendig ved stadig nye kombinasjoner. Når komponisten ikke finner flere, er stykket slutt, og formen ferdig. Men så kan jo en større komponist med større fantasi finne flere muligheter og fortsette der den første slapp. Men kan én så tale om en virkelig musikalsk form? Selv om det brukes tolvtoneserieteknikk, så oppstår vel ingen form av den grunn? Noe lignende kan også sies om den såkalte atematiske stil. Der skal ikke brukes hverken gjentagelse eller variasjon, det skal bare skapeš nytt av den samme serie. Her må én ellers kunne spørre både etter estetikk og form.

Og med dette er nevnt to hovedpunkter som forekommer én problematiske i den hypernye musikk: Hva er formprinsippene? Hvilken estetikk ligger bag det hele? Vi hadde 1910-25 i musikken en lignende révolusjon og nyskapingstid som vi har nå for tiden. Men hovedmennene den gang visste hva de gjorde både når det gjaldt form og estetikk. Kan én si det samme om komponistene i dag?