Musikalier

MUSIKALIER

HERBERT HOWELLS: Two Folk Dances (Oxford University Press). - BODIL FRIIS: Små firhændige stykker (Skandinavisk Musikkforlag). — J. S. BACH/K. H. PILLNEY: Ricercar (Breitkopf). - J. S. BACH/A. BRISKIER: Passacaglia and Fugue (Carl Fischer).

Av de her nevnte klaverhefter stammer de tre siste fra 1959, mens de to engelske dansene (»Slow Dance« og »Cobler's Hornpipe« - begge basert på temaer fra Playford's »Dancing Master«) er fra 1926/27. Klaversatsen i den første dansen er rikt, interessant og smakfullt tilrettelagt, karakteren er noe gravitetisk i arkaiserende stil. Også nr. 2 er meget klangfull, den er frisk og kvikk i bevegelse og rytme, og den har en litt dristigere harmonikk enn den første. Begge dansene står i 3/2-takt, og de er klart og greit betegnet m.h.t. nyanser og pedal og fordeling av stemmer. De måtte kunne egne seg både til konsert og til undervisning av mer avanserte elever.

Begynnere pleier alltid ha giede av samspill, og fra Bodil Friis' hånd foreligger et anbef alelsesverdig, upretensiøst lite hefte med 18 meget enkle firhendige stykker. De er beregnet på to jevngode småelever og klinger godt og naturligt uten å bringe noe nytt.

Bassen er gjerne flerstemmig, mens diskantmelodien alltid føres i oktav-unisono, noe som nok kan virke for stereotypt - det kunne da lett vært unngått! I første øyeblikk vil man stusse ganske betenkelig ved synet av de to Bach-heftene: Den berømte Orgelpassacaglia og fuge og den nesten like berømte Ricercar (fra »Das musikalische Opfer«) som klaverutgaver! I vår tid skulle vi da forlengst være ferdige med det stilfordervende transskripsjonsraseriet! Riktignok har den uforbederlige Stoko wsky nettopp sendt på markedet en ny LPplate med sine orkestervers joner av Bachs klaver-, orgel- og fiolin-saker (deriblant også Passacagliaen). Men vår generasjon har også fostret mesterinterpreter som f.eks. en Toscanini og en Gieseking. I hvert fall gikk disse to fanatisk inn for en moderne, sunn, renslig og redelig musisering, en »objektiv« fortolkningskunst som i utpreget grad var basert på nøyaktighet, klarnet og presisjon - kort sagt: moderne saklighet (som av så mange feilaktig identifiseres med nøkternhet!) I foreliggende tilfelle er forholdet imidlertid kanskje ikke så slemt enda. Begge »transskribenter«, Arthur Briskier og Karl Hermann Pillney, er anerkjent som kyndige autoriteter på barokkstilens område, og må for all del ikke slåes i hartkorn med folk som f. eks. Liszt, Tausig, d'Albert og Busoni. I begge Bach-heftene finner vi interessante, veiledende forord, hvor det også f remholdes at begge verkene nok opprinnelig er skrevet for klaver dvs. cembalo (for passacagliaens vedkommende for cembalo med pedalverk.

Stykket ble av Bach selv senere transskribert til orgel).

Selv organisten Albert Schweitzer må jo i sin store bok om Bach (tysk utgave side 243) innrømme at »passacagliaen er i første rekke skrevet for en cembalo med pedal, først i annen rekke for orgel«. Men selvsagt er stykket nå for vår bevissthet så fast forankret som orgelverk, at vel neppe noen ville finne på å sette det på et klaverprogram! Men til studium - såvel av komposisjonen som av Bach-stilen - er dr. Briskiers utgave meget vel egnet, omhyggelig og nøyaktig redigert som den er, forsynt med grundig fingersetning og utskrevne forsiringer. Interessant er videre den hyppige angivelse av prolongementspedalen, som er helt nødvendig til effektuering av orgelpunkt og andre utholdte toner i bassen, når de øvrige stemmer samtidig skal klinge rent og klart. Som dr. Briskier har lagt an sin utgave, representerer den bl.a. en ypperlig studie i polyfont legatospill.

Passacagliaen er et tidlig verk (formodentlig skrevet i Weimar 1717), Ricercar hører derimot til Bachs seneste produksjon. »Det kongelige tema« spilte Frederik den Store for ham ved besøket i Potsdam i mai 1747, og den gamle kantor benyttet temaet omgående til genial improvisasjon, idet han gikk fra rom til rom i slottet »Sanssouci« og prøvde kongens syv store hammerklaverer av Silbermanns fabrikat. Hjemme i Leipzig utarbeidet Bach straks noen høyst kunstferdige kontrapunktiske stykker over temaet, lot dem stikke, og sendte et eksemplar av musikken innbundet i elegant skinnbind til kongen, på dagen to måneder etter besøket.

I den ovennevnte Bach-boken (skrevet for over 50 år siden) beklager Schweitzer at »ingen registrerer Ricercare blant klaverstykkene, hvorfor de fleste klaver spillere ikke har kjennskap til dette herlige stykket«. Nå foreligger altså for første gang den trestemmige klaverfugen separat, og Pillney betegner sin utgave som »urtekst, praktisk innrettet til bruk enten for klaver eller cembalo«.

Det er interessant at Bach over stykket har satt et latinsk akrostikon: »Regis lussu Cantio Et Reliqua Canónica Arte Resoluta«, og med det gir Bach beskjed om at han kanonisk har bearbeidet det tema han fikk av kongen, samtidig som altså begynnelsesbokstavene til de åtte ordene nettopp danner navnet »Ricercar«. (Denne fugen omfatter hele 185 takter, mens passacaglia-fugen »bare« er på 124.

Også utgaven av Ricercar vil jeg karakterisere som grundig og mønstergyldig. For de som ikke er orientert, bør det nevnes at kölnerkomponisten, pianisten, professor Karl Hermann Pillney var mester for den anordning og komplettering av »Kunst der Fuge« som gjorde slik furore ved Bach-jubileet flere steder på kontinentet for ti år siden.

(Den samme benyttet Heinz Freudenthal ved et par fremføringer med Filharmonisk Selskaps orkester i Oslo).
R. R.