Privatundervisning og musikkundervisning i skolen

Af
| Årgang 36 (1961) nr. 02 - side 37-39

MILDRED SELMER: Privatundervisning og musikkundervisning i skolen

Musikkundervisningen har i alle kulturland vært i rivende utvikling. Barnepedagogikk er fremdeles under debatt. Spørsmålene er belyst fra nær sagt alle kanter, og vi er nådd et stadium hvor vi neppe venter noe vesentlig nytt. Problemene går i retning av hvordan vi best skal bruke de kunnskaper vi allerede har om barn, psykologi og pedagogiske muligheter. Det gjelder mer en evolusjon enn en revolusjon.

Musikkpedagogene har lært meget av regulær skoleundervisning. Arbeidsskole, eksperimentskole, fri barneoppdragelse o. lign. har satt spor. Vi kom rigtignokk etter skolen, men sammenligner vi de nordiske land med andre kulturland, er våre synsmåter og arbeidsmetoder neppe konservative. Vi er ofte hemmet av økonomiske og administrative vanskeligheter, men vi er oppmerksomme på de krav det stilles til oss og de krav vi stiller til oss selv.

Musikkundervisningen har sin besøkelsestid både innenfor skolen og hos den private musikklærerstand. Det er et omfattende og interessant spørsmål hvordan disse to kategorier forholder seg til hverandre, samfunnsmessig og faglig. - Musikkundervisningen i skolen og den private undervisning (inklusive musikkskoler, konservatorier og akademier) løper parallelt. Samarbeider de? Utfyller de hverandre? Påvirker de hverandre? Hvilken innflytelse har den pr o f es joneli e musiker på undervisningen i skolen? Får han innpass i skolen på samme vilkår som andre lærere? Disse og andre spørsmål trenger seg f ram.

Under studiereiser i udåndet har det slått meg at strukturen for musikkundervisningen er svært variabel fra land til land, samfunnsmessig sett. Det gjelder kvantitet og kvalitet av musikktimer i skolen. Det gjelder forholdet mellom skoleog privatundervisning. Det gjelder økonomiske spørsmål, i hvilken grad offentlige instanser (stat og kommune), ser musikkundervisning som en integrerende del av musikklivet. Det avspeiler seg bl. a. i størrelsen av bevilgninger til musikkopplæring, i den ordinære skole, i elementære musikkskoler og i musikkinstitusjoner med akademisk grad. Det viser seg også i den standard musikkfag får på lærerskolene.

Å snakke om musikkundervisning som et enhetlig spørsmål i land som f. eks. U.S.A. er fåfengt fordi forholdene varierer så sterkt fra sted til sted. Men selv stikkprøver fra amerikansk faglitteratur (som er svært omfattende) vil godtgjøre at forfatterne hovedsakelig henvender seg til skolelæreren. Interessen synes å samle seg om skolens problemer. Det henger vel sammen med sosiale strømninger i tiden, og med at skolen i U.S.A. er et sentrum også når det gjelder fritidsbeskjeftigelse.

Den private musikkpedagog arbeider oftest isolert. Til gjengjeld står han f ritt med hensyn til arbeidsmetoder og stoffvalg. Som regel har han en solid utdannelse. - I Norden er privatlæreren heldig stillet. Det arbeid våre organisas joner utfører for å samle oss og holde oss à jour styrker standen faglig og sosialt. Kurser, pedagogiske møter, kongresser og økende kontakt mellom de nordiske land er verdier vi ikke kan overvurdere. Når nå musikklærerne i skolen er trukket inn i sirkelen i og med at de deltar på våre kongresser skulle alt ligge til rette for et samarbeid mellom skolens folk og de privatpraktiserende lærere.

I Norge er forholdet det at musikkundervisningen i skolen først i senere tid viser en utviklingstendens som står i pakt med utviklingen i større land. Misnøye med undervisningen innen visse sektorer av skolen kommer riktignok klart til uttrykk også i andre land (sansynligvis er balansen mellom skole - privatlærer - musikkskole ikke noe sted helt ideell). Mange steder kompenseres mangler ved tiltak som ut j evner og avhjelper skjevheter. Jeg tenker på tiltak som ungdomsmusikkskolene i Tyskland, barnesangskolene i Østerrike, folkemusikkskolene i Danmark.

Det er en interessant tid å arbeide i fordi det skjer ting. Vi er med å rydde nye veier, skape nye forhold. Sosiale og politiske omveltninger, så urolige de enn er, tillater oss ikke å gå uberørt til vart arbeid. Et demokratisk syn på samfunnet bør føre til at alle mennesker skal kunne få del i de kulturelle goder, i vart tilfeile en almen musikkopplæring. Det faller i tråd med våre egne interesser, fordi musikklivet og kunstnerne trenger et skolert publikkum.

Kunstnerisk begavelse slår som regel igjennom selv under mindre gunstige forhold. Hos oss er musikeren uheldig stilt med hensyn til utdannelsesforhold. Akademikere, bildende kunstnere, skuespillere og arkitekter har sine universitet og høyskoler, hvor de får sin utdannelse avgiftsfritt. Musikeren må bekoste hele sin utdannelse selv. Den private musikklærerstand er ansvarlig både for kunstnerens og for legmannens standard. Foreløbig er han ansvarlig både for elevens ferdighet som eksekutør og for hans allmene musikkoppdragelse, også i egenskap av tilhører. Når vi en gang får et musikkakademi vil musikeren i likhet med andre som søker en høyere utdannelse få økonomiske lettelser i studietiden, samtidig med at studiene er riktig planlagt. Når musikkundervisningen i skolen er endelig utformet kan privatlæreren regne med i noen grad å bli avlastet for ansvaret for elevens allmene musikkopplæring, så han kan konsentrere seg om eksekutørmessige anliggender.

Hvad er så skolens oppgave, og hva er privatlærerens? Kan vi formulere et klart program? Kan skoletimene erstatte privattimene? Kan gruppetimer gi samme resultat som enetimer? Kan vi i samme grad som tidligere regne med privatundervisning, når skolene får utvidet sitt program? Kan kvaliteten av undervisningen holdes på høyde (selv) når klasselæreren har hånd om den, slik som i småklassene, hvor en ikke har hap om at profesjonelle musikere slipper til? Alle disse spørsmål kan selvsagt ikke tas opp til belysning innenfor denne ramme. Men noen av dem kommer opp på kommende kongress. Det er kanskje nyttig om vi hver for oss tumler med dem på forhånd. Som min personlige oppfatning mener jeg skolens klare oppgave er å tå seg av den allmene musikkopplæring. Den private musikklærers enemerker er den individuelle musikkundervisning. Disse områder griper naturlig over i hverandre, og grensene lår seg ikke trekke skarpt op. Målet må være at flest mulig får best mulig undervisning. En lødig musikkundervisning i skolen skulle naturlig stimulere til individuelle studier. Både i skolen og privat er det bruk for høyt kvalifiserte profesjonelle musikere med solid pedagogisk spesialutdannelse.