Nina Grieg

Af
| DMT Årgang 36 (1961) nr. 06 - side 223-227

Artiklen er indscannet fra det trykte magasin; der tages forbehold for fejl

Annonce

Pulsar Festival 2020

Annonce

Edition s

SVERRE JORDAN

Nina Grieg

Nordisk Musikkultur har fått tillatelse til å offentliggjøre to kapitler av Sverre Jordans erindringsserie.

Der er ennå endel av den nålevende slekt som erindrer Nina Griegs lille vevre skikkelse. Man sier at et intimt og harmonisk ekteskap også skaper ytre likhetspunkter mellom ektefellene! Enten det skyldtes dette eller at Nina og Edvard Grieg var kusine og fetter, så ble likheten mellom dem mere og mere utpreget med årene.

Nina Grieg var den kongeniale fortolker av sin manns romancer, eller for å si det med Griegs egne ord: »Hun er for meg blitt - det tør jeg vell si - den eneste sanne interpret av mine sange«. Tschaikowsky var betatt av hennés sang og selv »istappen« Ibsen hadde en tåre i øyet da hun sang Griegs sange til hans tekster. Thomas Beecham så meg at han aldri hadde hørt Griegs sange genialere sunget enn av henne.

Mitt første inntryk av henne skriver seg fra guttedagene når »Troldhaug«folket drog gjennom Bergens gater på sine visit- og innkjøpsrunder i byen. Grieg foran liten og skakk med avmålte skritt, og så Nina og hennés uadskillige søster Tony Hagerup trippende litt efter, — begge like små som Grieg selv. Nina i lysegrå spaserdrakt, hatt med et flagrende hvitt slør og oftest med en spånkurv over armen til dagens innkjøp. Fra guttedagene husker jeg også de årlige høstkonserter som Griegs gå i Bergen. Det var første gang jeg hørte Nina synge til Griegs akkompagnement. På det tidsrum (1902 og 1903) nærmet hun seg de seksti så vokalt sett var det jo ikke så absolutt skjønt hva man hørte. Men for et foredrag! Hele skikkelsen sang med som en dirrende streng, og hvor stemmen ikke helt formådde å støtte foredraget der tok hun de spillende øyne til hjelp og sin livfulle mimikk. Slik hun sang »Killingdans«, »Vandring i Skoven« og »Til min dreng« av op. 69 ble det en uforglemmelig opplevelse, - uforglemmelig i sin utarbeidede detaljekunst.

Det at den lille livfulle kunstnerinne like til det siste fikk bevare sin hjerne klar, muliggjorde at hun kunne hjelpe en hel del av vår nordiske kunstnergenerasjon med Grieg-fortolkningen, - især da vokalistene. Jeg tror hun anså det som en æressak overfor Griegs minne på denne mate å hjelpe til at tradisjonen skulle bl i bevaret. Des verre ble det først etter Griegs død at jeg fikk kontakt med mennesket Nina Grieg og »Troldhaugen«.

En av mine første erindringer om Nina Grieg var fra en ettermiddagste på »Troldhaugen« i september 1911, da den berømte australske pianist Percy Grainger bodde der som kjær gjest. Grainger spilte og Nina stod lyttende lenet over flyglet mens en rød aftensol sendte glød over Graingers gyldne hårmanke. Der lå stemning og inspirasjon i luften. Jeg har aldri hørt Griegs »Ballade« så ideelt skjønt spilt som den gang. Tårene trillet nedover fru Griegs kinner og hun kunne ikke få takkens ord fram, - gikk bare taus hen og dekorerte Graingers knapphull med en liten fiolbukett.

Nina Grieg hadde denne selvfølgelighet over seg som vertinne som kun en verdensdame har, naturlig og søt mot alle, og interessert i at alle gj ester skulle trives. Og selv ikke da den nærsynte litteraturhistoriker Just Bin g plaserte sin fyldige bak på et brett med innsamlete tekopper - som piken hadde satt fra seg på hagetrappen - og et lydeligt kras fortalte at »Troldhaugens« kinesiske tesett hadde sett sine beste dager, mistet hun vertinneverdigheten.

Ved gjennomlesning av endel brev fra Nina Grieg, slår det meg at disse fremfor meget annet er egnet til å tegne et billede av den elskelige og vitale dame. Jeg tillater meg derfor i det følgende å sitere noe fra brevene.

Da jeg i 1913 var hjemme på feriebesøk, var Nina på »Troldhaugen«. Jeg ville gjerne få en autentisk veiledning for et større program med Griegs klaververker, og skrev og spurte om hun ville tå meg som elev en tid mens jeg var hjemme.

Omgående fikk jeg følgende brev: »Det skal være mig en glæde at høre Dem spille min Mands Stykker og jeg skal gjerne sige Dem det jeg ved, men Klaverspiller er jeg jo ikke og drister mig således ikke til at give Timer, kan De nok forstå. Det passer mig bedst om De kom om Formiddagen med 11,5 Toget. Dagen jar De selv bestemme«.

Jeg visste jo at fru Grieg ofte hadde konsertert med Grieg i hans 4-hendige verker, og således satt inné med erfaring også som klaverspiller. Det viste seg at jeg hadde rett i mine antakelser, for både i sonaten og konserten viste hun meg ting som lett oversees. Og ved gjennomgåelsen både av de lyriske stykker og folketonene brøt hun stadig av med: »Det gjorde Grieg slik«. Især var hun nøye med alle rytmiske markeringer. At jeg ble en habil Grieg-spiller, kan jeg takke Nina Griegs inspirerende veiledning for. Et par dage etter min siste »time« sendte hun meg en anbefaling hvori hun bl. a. skrev:

»Jeg mener at Deres friske, naturlige, teknisk fortræffelige Udførelse av disse Ting berettiger Dem til i høi Grad at komme i Betragtning hvor man ønsker Griegske Ting på Programmet, herhjemme eller i Udlandet. Mine bedste ønsker følger Dem.«

Ikke mindre interessant var det, da den vakre finske Sängerinnen Sa/ma Neovi bodde hos fru Grieg (august 1919) og vi med Nina som hjelper innstuderte — stadig ved Griegs flygel - hennés Grieg-program til de forestående konserter i Bergen, som jeg skulle akkompagnere. Her var jo fru Grieg på sine enemerker, og det gnistret med geniale tilrettevisninger.

Det var opprinnelig meningen at monumentet over Edvard Grieg skulle avsløres på hans fødselsdag den 15. juni 1916. Dette ville intreffe på en tid da »Harmonierne orkester hadde sin ferie, men uten en liten »Grieg-festival« burde jo begivenheten ikke gå av stabelen. Heide og jeg plañía derfor å få arrangert noen kammermusikkonserter med kvartetten, fiolinsonater, klaverstykker, romanser og sange for mannskor. På anmodning fra Heide skrev jeg til Nina Grieg høsten 1915 og forelå henne planen samtidig som vi ba henne overta protektoratet. Hun var meget interessert for planen, men spurte først og fremst hvem som ved siden av Heide - den selvskrevne primofiolin - skulle medvirke i kvartetten. »Husk Kvartetten er svær for de andres Vedkommende også«, skrev hun. »Kvartetten skulle * jo gjerne være med, men - godt udført«. Cally Monrad ble selvfølgelig akseptert for sangene og for fiolinsonatens vedkommende »er det mig en glæde når De og Kapellmester Heide spiller. Men«, skriver hun, »helst c-moll; den likte Grieg selv bedst«. Som instruktør og leder av mannskorsangene »synes jeg som De at han (Ingolf Schjøtt) absolutt må være med«. Karakteristisk er hennés avslag på anmodningen om å stå som protektrice: »Jeg hører mine kjære bysbørn sige: Ka e de hon gjør sig vigtig med? — og med rette«.

Imidlertid ble Bergen sterkt molestert av den store brannen i januar 1916. Fra klokken 4 om eftermiddagen til 4 neste morgen hadde ilden ved hjelp av en forrykende nordenvind, lagt en stor del av byen i aske. Fra Muralmenning i nord til Frimurerlos j en i syd, fra Vågen i øst med alle de gamle sjøboder og til Den Nationale Scene og Hotel Norge i vest, var byen blitt en rykende ruinhop. Like til Kalfartoppen stod gnistregnet som en tett sverm av St. Hansormer over byen. Blant de mange steder hvor der ble reist provisoriske barakker, var også byparken hvor Griegstatuen skulle plaseres.

Nina hadde den riktige forutfølelse, da hun den 31. januar 1916 skriver: »Det undrer mig forøvrigt at ikke Afsløringen må udsettes, thi - er ikke Byparken (hvor statuen skulle stå) brændt? Ak, jeg gruer mig til at se min gamle, kjære Fødeby igjen!« Avsløringen ble utsatt til tiårsdagen for Griegs død den 4. september. Orkesteret var da på pletten og overflødiggjorde våre planlagte erstatningskonserter, som vel kan betegnes som en forløper for de fra 1953 realiserte »Griegfestivaler« i Bergen. Festkonserten ble holdt på den Nationale Scene: Kaja Eide Norena og Bjørn Talen sang, Magda Blanc sa »Bergliot«, Heide dirigerte »Gammelnorsk romance« og selv spilte jeg a-mollkonserten.

Når det gjaldt å forpurre vansiring av Griegs musikk var Nina Grieg ubønnhørlig. I januar 1922 gå den berømte fiolinist Mischa Elman en solokonsert i Bergen.

Som kritiker i »Morgenavisen« dengang påtalte jeg den pietetsløshet solisten begikk overfor Grieg ved en egen virtuosbearbeidelse av mesterens skjønne »Notturno« av »Lyriske stykker« opus 54. Som kritiker får man jo lett et opposisjonsparti. Dette kastet seg straks over meg med avisinnlegg om den formastelige som våget å krumme et hår på den store fiolinists ellers så skallete hpde. Bølgene gikk høyt inntil Nina Grieg stanset opposisjonen med følgende:

»Bravo, Sverre Jordan, sådan skal en Kunstner tale. Herr Mischa Elman gjorde det samme Eksperiment her (i København) og mundtlig har jeg protesteret af hele mit Hjerte. Tak for De talte! Med venlig hilsen Nina Grieg.«

Et annet brev - som i forbindelse med Griegfondets retslige aksjon mot de senere års store amerikanske operettesuksess »Song of Norway« — kan ha sin store interesse. Det skriver seg fra juni 1932. I Tyskland var der fremkommet en operette med Griegs musikk, og såvidt jeg husker med Griegs liv som libretto. Operetten var merkelig nok utkommet hos Griegs forlegger Peters i Leipzig. Som Den Nationale Scenes kapellmester vegret jeg meg mot teaterets ønske om å oppføre denne i Griegs egen by. Karl Bergmann, som da var Den Nationale Scenes sjef, ba meg da forelegge spørsmålet for fru Grieg som da ferierte på Voss. Til sjef og teaterets ros må sies at man etter mottakelsen av Ninas svar straks oppga denne plan. Fru Grieg hadde kanskje visse hensyn å tå til sine gamle venner Peters. lallfall var hennés svarbrev meget diplomatisk om enn tydelig nok. Hun skrev:

»Når jeg bare vidste hvad jeg skulde svare. Turde jeg tage bare kunstneriske Hensyn, vilde jeg ubetinget sige: g j ør det ikke, men der er sikkert mange andre Ting at tage i Betragtning, det j or star jeg nok. - Havde Grieg levet vilde han ganske vist have gjort hvad han kunde for at hindre den hele Sildesalat. Det ser jo ud som Stykket har gjort sig og som de venter det skal gå rundt på Europas Scener, - men - hvad- ved man! Det beste RM jeg kan gi Dem er at skrive til Edition Peters efter Klaverudtoget og selv se Dem det an. Mit ligger desverre i København ellers skulde De have jaet det. Det hele er gjort af Tyskerne, jeg havde nær sagt, bade Tekst og Musik, men det kan godt være at jeg ikke er den rette til at være Dommer, kan ikke betragte det nok på afstand og kan nu slet ikke dømme om hvordan det virker på Scenen. Det er jo mulig De kunne »fornorske« det lidt på en eller annen måde. Et dårlig Svar, men jeg kan intet bedre give.«

Operetten forsvant stilltiende fra »Europas Scener«. Skulle den nu da Peters etter krigen har opprettet filial i Amerika være gjenoppstått som »Song of Norway« via dens første amerikanske forgjenger »Norwegian Nights«?

Da konsul Joachim Grieg i 1923 skjenket »Troldhaugen« (som etter Griegs død hadde vært i hans eie) til Fana kommune, ble der nedsatt en damekomité som skulle forsøke å kjøpe tilbake inventaret - som i mellomtiden var blitt spredt for alle vinde - og som var en betingelse for at bygningen og stedet kunne bli et fremtidig Griegmuseum. Fru konsul Mohr ble komiteens preces og nedla et enormt arbeide for saken. Det er hennés energiske arbeide man i første rekke kan takke for at interiøret på »Troldhaugen« i dag nesten er intakt, og at stedet kan presenteres for den strøm av kunstnere og turister som anser dette som en av Bergens og landets store severdigheter. Det eneste jeg tror mangler er den utgave Krøyer i sin tid forærte kunstnerparret av sitt berømte maleri »Grieg og frue musiserer«. Dette forærte Nina Grieg til den kjente danske lege, professor Rovsing, som takk for en vellykket operasjon.

Men Aslaug Mohr støtte på uventet motstand hos fru Grieg. En dag ringte fru Mohr opp og ba meg til middag neste dag på Stupet. »Nu må De være flink og hjelpe oss«, så hun. »De skal ha fru Grieg til bords og så får De forsøke å bryte motstanden«. Fru Grieg var i strålende humør. De grå lokker flagret ved hodets livlige bevegelser og øynene hadde sitt søte skjelmske blink inntil jeg kom inn på det farlige tema: hvorfor hun så nødig så at »Troldhaugen« skulle bli tilgjengelig for det store publikum. Hun ble straks alvorlig:

»Jo, ser De, der er jo ikke nettopp så pent inné på »Troldhaugen«. Grieg og jeg hadde det jo nærmest som sommerbolig og elsket dette hjemmet vart, men det store publikum har så lett for å kritisere og vil si: Tenk at en berømt mann som Grieg kunne trives i dette efter vor tids så smakløse møblement med plys j stoler og i slike primitive omgivelser. Dette ville jeg føle som en profanasjon og det ville gjøre meg så ondt, så ondt.«

Å argumentere mot dette var ikke så vanskelig, og da vi kom til desserten var festningen fait til stor giede for fru Mohr og komiteen.

Nina Grieg døde i København i 1935. Da sommeren holdt sitt inntog i Bergen året etter, brakte hennés søster og uadskillelige veninne, Tony Hagerup, hennés urne hjem til »Troldhaugen«. På Griegs fødselsdag den 15. juni 1936 samledes familie og kunstvenner for siste gang i de tradisjonsrike stuer til en enkel høytidelighet. Fra Danmark møtte Tivoli- og Palækonsertenes kapellmester, Schnedler Petersen med sin norskfødte frue og kammersangerinnen, fru Emilie Ulrich. Et strykeensemble fra »Harmonien« under Harald Heides ledelse spilte. Da Heide, Arvesen, Harald Sæverud og jeg bar båren med hennés urne nedover den kronglete sti til Griegs grav i f j elisiden (hvor Nina skulle finne sin siste hvile, følte jeg det som ble døren lukket for »Troldhaugen« som hjem. Et stort kapitel ble avsluttet. Da døren igjen ble åpnet var det for Griegmuseet »Troldhaugen«, som skulle bli en av Bergens store turistattraksjoner, og et sentrum under de senere års festspill.

Årgang 36/1961, nr. 06