Verdensmusikfesten 1961

Af
| DMT Årgang 36 (1961) nr. 06 - side 209-213

Artiklen er indscannet fra det trykte magasin; der tages forbehold for fejl

Annonce

Pulsar Festival 2020

Annonce

Edition s

ERNST GLASER

Verdensmusikfesten 1961

ISCM's østerrikske seksjon var i år vert for den 35. Verdensmusikkfest, som fant sted i tiden 11.-20. juni. Den var »bygget inn« i det store turismearrangement Wiener Festwochen og tapte dermed dessverre i samme monn i selvstendighet og integritet, som den vant i attraksjoner og sensasjoner. Men det var nok en dyd av nødvendighet. Ve rdensmusikkf ester er kostbare og organisas j onen forholdsvis tungrodd og økonomisk svak. Det har i de senere år vært mere eller mindre akademiske diskusjoner omkring ISCM's eksistensberettigelse. Man har hevdet, at komponistorganisasjoner, kringkasting og statlige institusjoner har overtatt dens oppgaver og er i stand til å løse dem på bredere basis og med større effektivitet. Men det viser seg at den overnasjonale kontakt som ISCM formidler - og den innskrenker seg ikke bare til selve Verdensmusikkfesten - ikke kan vurderes høyt nok. Ikke minst i land som ligger i periferien av Europas musikkliv, har skapende ungdom med nye idéer ved sitt lands seksjon alle s j anser for å bli vurdert og eventuelt kjent ute i verden. Men også andre interesserte musikere av alle kategorier kan gjennom sin seksjon og dessuten på Verdensmusikkfestene skaffe seg kunnskaper og impulser, som ingen annen institusjon formidler på samme universale og levende mate.

Men ikke alle Verdensmusikkfester er like vellykkete, og det skulle også meget til for å hamle opp med f jorårets overveldende mønstring i Køln. Det kjentes som et savn i dagens musikksituasjon, at man ikke fikk høre et eneste elektronisk verk. I et slikt miljø ville man også gjerne hatt noen prøver fra vår tids opera- og ballettproduksjon.

Det var dessuten andre irritas j onsmomenter. Det var skralt med kontaktmuligheter for deltagerne. Den østerrikske seksjon forholdt seg stort sett ganske passiv. Kammerkonsertene ble ikke overført eller tatt opp på lydbånd, hvilket umuliggjør senere reportas j e eller studium av denne viktigste programpost. Og så var det »Sonderkonzertene«. Meningen med dem er som bekjent, at de skal komplettere de »faste« konsertene, som utelukkende inneholder årets innsendte og utvalgte materiale. Minst tredjeparten av disse programmer var i år helt uten interesse for en ISCM-fest pilegrim. Dertil skjedde det akkurat her endel uheldige programendringer. Til gjengjeld bød denne serie på en virkelig musikalsk sensasjon: Uroppførelsen av Schönbergs oratoriefragment »Die Jakobsleiter«.

Schönberg tok opp verket noen år før sin død. Det hadde da ligget uferdig i ca. 25 år. Han rakk å fuliføre particellet, et slags arbeidspartitur, for størsteparten av 1. del, og det ble hans elev Winfried Zillig som i løpet av 2 år gjennomførte den kjempeoppgaven å utarbeide et partitur på grunnlag av dette og andre skisser.

»Jakobstigen« er et religiøst-filosofisk verk, inspirert av Jakob's underlige drøm fra 1. Mosebok kap. 28, v. 11. ff. Fra disse fortettede få vers er det imidlertid en lang vei til Schönbergs utspunnete idédrama. Teksten er ikke alltid på høyde med det gripende stof f, og dikterisk inspiras j on kveles mange ganger av filosofiske eller nærmest prosaiske utredninger. Musikalsk sett betegner verket i Schönbergs produksjon et avgj ørende skritt mot en frittsvevende flerstemmighet som er i ferd med å frigjøre seg fra den funksjonelle harmonikken. Dermed er gitt, at verket ikke hører til hans mest helstøpte. Det enorme oppbud av medvirkende Schönberg opprinnelig hadde tenkt på, gikk han selv i fra, da han omarbeidet det. Apparatet er fremdeles kjempemessig, og det var en bedrift av Bärenreiter Verlag og Westdeutscher Rundfunk Köln, bare å organisere (og finansiere!) prosjektet.

Til tross for atskillig musikalsk tomgang - i ledtog med teksten - etterlot oppførelsen under Rafael Kubelik's ledelse et dypt inntrykk, ikke minst slutten av 1. del med sin ekstatiske ro, som løftet én opp i en ny toneverden. Schönberg opererer her med flere fjernorkestre - en plan, som først med våre lydbåndsmuligheter av idag lår seg gjennomføre tilfredsstillende.

Musikkfestens kjerne besto av fire konserter: to orkester- og to kammerkonserter. Grensen mellom kammer- og orkesterverker er forøvrig nåtildags vanskelig å trekke. Mange »kammer«verker er så kompliserte at de trenger dirigent, instrumentas] onen trekker her ofte inn slagverkgrupper av alle sorter, og i orkesterverkene kan selve orkesterapparatet ig j en være oppløst i forsk j ellige smågrupper.

Første orkesterkonsert f. e. åpnet med et verk av sveitseren Jacques Wildberger, som i gjennomsiktig struktur virket som ren kammermusikk. I sin Musikk for 22 Solostrykere oppnadde komponisten artige romvirkninger ved sin spesielle gruppefordelingsteknikk av de mange strykere. Det var en gjennomført tolvtonerekkekomposisjon analog Webern's siste stil, og den horisontale og vertikale behandling av stoffet skapte likevektige kontrast- og avspenningsforhold. Så fulgte en gjennomført tonal komposisjon av tsjekkeren Vaclav Dobiáš, sonate for klaver, blåserkvintett, pauker og strykere. Dens ganske flaue lyriske resitativer især, som var innskutt i satsens hovedtempo, en slags »czardas perpetuus«, tok seg underlig antikvarisk ut.

Kveldens mest fengslende verk var østerrikeren Michael Gielerí s Varias joner for 40 instrumenter. Man stusser ved tittelen, men den er korrekt: i en seriell komposisjon eksisterer det ikke noe »tema« i vanlig forstand. I dette verket gir komponisten oss i 10 variasjoner et innblikk i sin stilmessige utvikling og dermed på samme tid i de siste decenniers stilproblemer, som knytter seg til Schönbergs, Weberns og Boulez's navn. Man opplever hans strid for å nå fram til en ny »prosastil«, som han uttrykker seg i programheftet. Et stykke moderne formhistorie med selvbiografisk tendens. Denne kveld sluttet med Edgar Vare ses »Arcana«, (de skjulte ting.) Den 76-årige merkelige amerikaner opererer her, typisk for sin generasjon, med et kjempeorkester, (blant annet med 5 slagverkgrupper!). Man kunne ikke annet enn beundre den gamle pioners vis jonære patos og hans profetiske sans for en stilutvikling, som i hans ungdom virkelig hørte til de »skjulte ting«. (Stokowski uroppførte verket i 1927!)

Den l. kammerkonsert gå oss i det minste to verk i løpet av en ganske langdryg kveld, som festet seg i minnet. Det første av dem var Fire a-cappella korsanger av Winfried Zillig, Schönberg-eleven, som hadde utarbeidet »Jakobstigen«s partitur. De er skrevet over tekster av Bert Brecht. Især den fjerde (Vannhjulet), virket meget sterkt, og den strengt imiterende stil - kánon kan jo ellers være så kjedelig - sto glimrende til diktets voldsomme, men glassklare prosavers.

Det andre verk, som er vanskelig å glemme, heter »Tidens og stillhetens dimensjoner«, skrevet av den 28-årige polakken Krzystof Pendereck L Han hører til den krets av komponister, som driver med å spalte opp ordene etter deres fonetiske og rytmiske egenskaper eller også lager frie konsonant- og vokalsamsetninger som underlag for stemmene. Verket vrimlet av de rareste klangeffekter, som konsekvent oppsto ved at instrumenter og stemmer ble brukt på den mate som passet dårligst for dem: kontrabassistene måtte ofte stryke nederst på strengeholderne - det klang som s j ølø vers bjeff - fiolinene ble dasket både for og bak eller fortrinnsvis strøket bakom »stolen«, harpen ble slått på med begge hender osv. Koret f ikk uttrykke seg helst med konsonanter, og så plystret de flerstemmig urent i lange baner. Det måtte to dirigenter til for å holde det hele på plass, så komplisert var partituret. Det var nifst, men interessant, og den yngste ungdom klappet begeistret.

På den 2. kammerkonsert var stemningen atskillig mer intens. Det skyldtes blant annet den unge østerrikeren Friedrich C er ha3 s Relazioni Fragili (ømfintlige relasjoner) for cembalo og kammerorkester. Det var kanskje musikkfestens beste verk. Ved hjelp av en teknikk, som trekker inn rytmen, klangtettheten og klangfargen i variasjonsprosessen, skapeš det små enheter, som skarpt avgrenset og allikevel stadig flytende blir bygd opp til fascinerende former, som åpenbarer nye klangverdier av stor egenart og skjønnhet. To sangstemmer — rent instrumentalt anvendt - danner det kontinuerlige element i motsetning til de øvrige instrumenter, som på sin side representerer en rik lydfargeskala med cembaloet som det sentrale. Det viktigste var at man glemte helt å tenke på det tekniske og hengå seg til høreimp res jonene, som i sin rikdom på former og valører førte tankene hen på Herman Klee's bildfantasier.

Normannen Bjørn Wilho Hallbergs »Felter« var det første verk på programmet. Tittelen skriver seg fra en ny notasjonsmåte, hvoretter de forskjellige instrumenters virksomhet blir notert i horisontale kvadratiske små felt, mot et vertikalt system av gjennomgående linjer som betegner et fast tidsrom hver for seg. Verket er formet i én sats, og er skrevet for et instrumentalensemble på tolv spillere, hvor klaver, vibraron, klokker og alle slags slagverk er benyttet omkring en ensom fløyte. Ensemblet, »Die Reihe« under ledelse av den unge ovennevnte komponist og dirigent Friedrich Cerha gjorde sakene sine fremragende, og kunne ikke lastes for at en usynlig synder, som skulle starte høyttaleranlegget, glemte det i siste øyeblikk. Slike forutberegnede akustiske romvirkninger spiller en viktig rolle i komposisjoner av denne art, og det var et ganske alvorlig avbrekk i helhetsvirkningen.

Det var ellers en kveld med flere gode ting. Av to japanere f engsiet især den ene, Shin-ishi Matsushita, med sin Canzona da sonare for klaver og slagverk. I 2. del av verket, anvender han det såkalte aleatoriske prinsipp (en begrenset form for improvisas j on, alea-terning ), og det var morsomt. Keijira Sáto3 s »Kalligraf i« for klaver var visstnok et dyktig laget stykke punktmusikk, men med så utspekulerte spenningsforløp, at det virket helt mot sin hensikt.

Innimellom disse to hørte vi amerikaneren Mel Poivell's »Haiku settings« for sang og klaver (små dikt, hvis form er inspirert av en japansk diktform). De virket, til tross for å være komponert av en amerikaner etter beste » Webern oppskrift«, atskillig japanske og eide i sin grasiøse knapphet noe som er så altfor sjelden: humør. - Det siste verk på programmet, E gi sto Mac c hi's Composizione 3, var en ubestemmelig klanggelé, tilsatt krydder av leilighetsvise fjerdedelstoner, hvis pinlige virkninger vekslet med nesten enda pinligere harmoniske trivialiteter.

Den 2. og siste orkesterkonsert begynte med den ungarskfødte Mai y as S eiber's Tre stykker for cello og orkester, levende musikk, skapt av en intelligent, følsom musikker, som - uansett at han benytter seg suverent av rekketeknikken - holder sin sterkt personlige linje. Seiber hadde vært en forgrunnsskikkelse innenfor ISCM som medlem av juryen og av styret, og verket var satt opp for å hedre hans minne i anledning av hans tragiske død for noen måneder siden.

Kveldens annet solistiske verk, den i Wien bosatte israeler Haubenstock-Ramati's »Séquences« for fiolin og fire orkestergrupper var igjen en ytterst intellektuell affære. Grunntanken var - ifølge komponisten - den i fiolinens karakter begrunnete motsetning mellom statiske og dynamiske elementer. Fiolinpartiet vekslet mellom glidende kantilener og intrikate akkordkonsentrasjoner. Bakgrunnen var fire små orkestergrupper, som besto mest av forsk j ellig slagverk og var plassert på forskjellige plan. Tonespråket var »selvsagt« serielt og minnet sterkt om Boulez og Stockhausen.

Også polakken Boguslaw Schaeffer - det er forresten påfallende hvor radikale de får være i forhold til for eksempel tsjekkerne - nytter i sin Monosonata for strykere nye romvirkninger, idet han plaserer strykerne slik at en innerste ring danner en kvartetténhet, som omgis av en dobbelt- og denne igjen av en »trippelkvartett«. Verket er bygd på et eneste motiv, derav navnet, som blir utviklet liksom på viftefasong etter alle tolvtoneteknikkens regler.

En lidelse for undertegnede var Franco Donaton/'s »Strophes« som ifølge komponistens utsagn beror på »empirisk utvikling av en seriell organisasjon«. Klangvevet var her sammenfattet i strukturelle »labyrinter«, som dannet toneklaser (Tontrauben). På meg virket klasene temmelig sure, fordi de blant annet kulminerte i en »storklase«, som minnet til forveksling om flyalarm.

Olivier Messiaen's »Chronochromie« avsluttet denne konsert. Navnet (Chronos — tid. Chromos — f arge) skulle henvise til verkets hovedelementer, hvor en komplisert rytmerekke spiller hovedrollen. Fuglesangmotiver fra Frankrike, Sverige (jeg syntes selvsagt, at de låt norske), Japan, Mexico og fossedur fra de franske Alper var også brakt. Til tross for den meget klare oppbygging av verket ble man trøtt i lengden av at hele »rekken« var stadig tilstede vertikalt gjennom hele orkestret - uansett rytmenes på samme tid eggende og ordnende funksjon; man kunne ikke unngå å bl i berørt av en merkelig blanding av naturmystisisme og gjennomtenkt musikalsk arkitektur — om man likte den eller ikke. Messiaen har som kjent vært en av tolvtonemusikkens pionerer i Frankrike. Også han, som forøvrig de fleste av de i denne artikkel nevnte komponister, var tilstede og ble sterkt hyldet.

Alt i alt fikk man igjen et overveldende inntrykk av at tolvtonemusikken i sine forskjellige utformninger behersker bildet totalt hos de yngre komponister verden over. Det spiller i denne forbindelse mindre rolle om disse orienterer seg etter den første Schönberg eller den siste Webern. Elektronisk musikk fikk vi riktignok som nevnt ikke høre denne gang. Men noe egentlig nytt utover dette synes ikke å ha hendt i dagens musikk- eller stilsituasjon.

Om dette inntrykket svarer til tidens »objektive« situasjon får stå hen. Det er påfallende at av 24 medlemsland var denne gang bare 12 kommet til orde, derav 3 med hele 3 verker (Italia, USA og Østerrike).

Som tidligere nevnt var Norge i år det eneste skandinaviske land som »kommet med«. At Bjørn Wilho Hallberg - sikkert den yngste blant de utvalgte komponister, både hans fødested og -år var forresten fait ut i programheftet opererte i lydens og rytmens grenseområder så selvfølgelig som mangen Boulezeller Stockhausen-disippel, var en morsom overraskelse. Det finnes altså også herhjemme rebelsk ungdom blant de skapende, som søker kontakt med de nyeste retninger ute, bl. a. takket være ISCM, nærmere lokalisert ved den norske seksjon Ny Musikk.

Men når fantasi og teknisk kunnen en gang imellom slutter forbund, så resulterer dette i gode verk uansett stilretning. For vi har ikke kommet tomhendt hjem. Vi har hørt noen få nye ting vi gjerne vil høre om igjen, og vi har merket oss noen komponistnavn (og eksekutorer) vi ikke vil glemme. Jeg tenker først og fremst på Cérhds Relazioni, Seïber's 3 stykker for cello og orkester, Mel Powel's Haiku-»settings« og Michael Gielen's variasjoner. Interesserte korfolk bør merke seg Winfried Z il l ig's B r ech t-sanger, og kanskje man en gang kan gjøre seg hap om å oppføre for det minste en del (f. e. noen av dialogene og det symfoniske mellomspill) af Schönberg's »Jakobstigen«.

Det var små irritas j onsmomen ter, det var i det hele tatt en del bekymring omkring ISCM's generelle posisjon. Men det er ennå liv i den gamle kamporganisasjon, og neste års Verdensmusikkfest i London vil forhåpentlig vise hva den virkelig duger til.

Årgang 36/1961, nr. 06