Christian og Augusta Sinding

Af
| DMT Årgang 36 (1961) nr. 08 - side 283-287

Artiklen er indscannet fra det trykte magasin; der tages forbehold for fejl

SVERRE JORDAN

Christian og Augusta Sinding

Hvis ikke tyskerne under krigen hadde fått narret Christian Sinding til å holde sin odiøse radiotale, så hadde hans ettermele sikkert vært: Han hadde bare venner! Jeg tror ikke talen var blitt holdt hvis fru Sinding hadde levet. Norsk musikkliv hadde efter krigen ellers trengt en førstemann av Sindings type og med hans berømte navn som laugets formann, - hjelpevillig, uselvisk, rettferdig som han var og uredd for å si fra når det gjaldt.

Det første jeg så av Christian Sinding var Augusta. Nettopp kommet til Berlin entret jeg butikken hos det svenske musikkforlaget, Jonasohn & Eckermann i Potsdamer-Strasse og la straks merke til en junonisk kvinneskikkelse med spirende hvitt hår under en av datidens hjulstore hatter. Med den ene albu støttet hun sig på skulderen til en liten spinkel mann med stor sort kunstnerhatt og et hurtig reagerende blikk bak gullbrillene. Det var mitt første møte med Christian og Augusta Sinding. Jeg var bare 18 år men det lot til at vi gj ensidig likte hverandre, for dette møte skulle bli innledningen til mange års godt og hyggelig vennskap.

Deres visitt i forretningen gjaldt utgivelsen av noen nye komposisjoner av Sinding, men da Sinding ble kaldt inn til firmaets sjef for å forhandle om kontrakt, så han til sin kone: »Gå du inn, Augusta, og tal med ham. Jeg har så liten greie på slikt.« Ytringen klarlegger det ofte fortegnede billed av Augusta. Når hun fikk ord for å være slik »myndig« dame, så skyldtes det meget Sindings mangel på praktisk sans og meget også det at han ville være fri de materialistiske sider ved å være komponist. Der har vært så mange divergerende meninger om Augustas rolle i det Sindingske ekteskap, men det kan iallfall slåes fast at hun var sin mann hengiven, ville alltid være på hans beste, var drivfjeren i hans kunstnervirke. Og hvor hans selvtillit sviktet der trådte hun til med sin energi og tro på ham. Og en klok og morsom dame var hun.

I denne forbindelse fortalte Sinding mig om sin førsteopptreden som dirigent. Han var engasjert til »Musikforeningen« i Gamle Kristiania for å dirigere en av sine symfonier og møtte til den første orkesterprøve med de beste forhåpninger. Men da han sto på podiet og så utover de tropper som skulle være avhengig av hans tegn og vink begynte armer og ben å sk j el ve og partiturets linjer løp rundt for ham. Han la stiltiende taktstokken ned og tuslet hjem. Augusta ble fort klar over situas j onen, tok uten et ord yttertøy på sig og tvang »Christianmann« til å returnere til prøvelokalet hvor orkesteret ennu holdt på med prøven på det øvrige program. Fru Sinding tok plass på første benk og Sinding kom sig inn igjen på podiet. Enten det nu var den beroligende følelsen av at der satt et menneske i salen som bare ville ham vel, eller det var at han selv var blitt mere konsentrert, men iallfall gik både prøve og konsert knirkefritt. Apropos: Et lyst hode inden den bergenske vennekrets så engang med henblikk på Augusta, at når Sinding instrumenterte så »sterkt« så var grunnen den at han av og til ville få komme »tilorde« han også.

Noen dirigent ble Christian ikke og hva han selv alltid beklaget var at hans pianistiske evner var så minimale at han ikke turde binne an med å opptre offentlig som interpreter av egne klaverkomposisjoner. Hvor ville ikke Amerikanske dollars ha hjulpet på økonomien om han hadde kunnet akseptere tilbudene om amerikansk turne med »Frühlingsrauschen« som attraksjonsnummer, - denne komposisjon som eksportertes fra Peters forlag i Leipzig i vognladninger.

Sindings syn på eksekutorens hensyntaken til en viss Sindingstil så han tydelig fra om da jeg var oppe i hans los j e i Hotel Sanssouci i Berlin for å gå igjennem noen klaverstykker og romanser av ham som jeg skulle ut på turne med. »Ja, hva er nu stil,« så han. »Merker jeg at den foredragende kunstner har personlighet nok til med inteliggens og musikalitet å gjengi en komposisjon lår jeg ham - eller henne - ha fritt spillerum. Den ene gjengivelse kan være like berettiget som den annen når man som sagt merker personlighet bak den.« Dette bekrefter han ytterligere i et brev av 5. februar 1938. Jeg skulle i »Harmonien« oppføre hans 2. symfoni og hadde skrevet til ham for å få noen direktiver og metronomangivelser. Svaret lød: »Tak for dit venlige brev og tak for at du vil oppføre symfonien. Men desværre har jeg fuldstendig glemt den og eier ikke partituren heller, hvorfor det er mig umuligt at give oplysninger om metronom, etc. Dette vil og må jeg overlade til dig med fuld tryghed. Efter min mening burde i det hele taget alle slike betegnelser sløifes som overflødigt. En intelligent dirigent vil aldrig gjøre dumheter. Han bør ikke hindres, selv om han ikke er helt i overensstemmelse med autor. Du har min fülle tillid.«

Man har ofte med et skuldertrekk talt om den Wagnerske påvirkning i Sindings musikk. Men han la heller ikke skjul på sin Wagnerbegeistring. »Jeg råder alle unge musikere til å studere Wagner og især da forspillet til »Mestersangerne«. Det ligger på mitt nattbord istenfor bibelen. Dette burde alle musikere kjenne like godt som sin bibelhistorie. Studer hvordan Wagner bygger stigningene opp her ved stadig kontrapunktisk innføring av operaens øvrige temaer. Dette først å sette temaet i den ene oktav for så å gjenta det litt kraftigere i den høiereliggende er for lettkjøpt og det mindst heldige dere kan tå med av Griegp å virkning.«

Sindings bodde nesten hvert år fra januar til ut i April i Berlin, hvor de hadde en mengde venner og stadig var å se på konserter som hadde noviteter på programmene. Og var der norske som konserterte i Berlin viste Sindings alltid sin interesse ved å komme til konsertene.

Som den beskjedne mann Christian var brød han sig lite om titler og ordner og avviste på det bestemteste titelen »professor« som han hadde füll rett til da han ble hedret med utnevnelse til »Mitglied d. Kgl. Akademie der Künste« i Berlin. »Både er det ukunstnerisk,« så han med sitt koselige smil, »og så gjør det mig gammel.« Da han i anledning 85-årsfeiringen var i Bergen, hvor bl. a. Bjørn Talen og jeg uroppførte hans siste sange til Nordahl Griegs tekster og vi efter konserten passerte Den nationale Scenes korridorer med mange neiende søte skuespillerinner, knep han mig i armen og så: »Ak, den som var ung igjen, du!«

Hans beskjedenhet gå sig også utslag i respekt for ungdommen, og både i idé og virkelighet sluttet han med begeistring opp om Hamsuns brosjyre »Ærer de unge«. »Det er dere ungdommer som skal bære utviklingen videre. Vi gamle har gjort vart arbeide. Vi skal vike plassen for dere, - ikke dere for oss.«

I krigsårene 1914-1918 da Sindings ikke kunne komme til Tyskland førte ruten dem ofte til Bergen for i første rekke å besøke vennen Fridtjof Sundt. Jeg hadde flere gange gleden av å se dem i mitt hjem, men oftest møttes vi hos Sundt. Selvfølgelig var Christian og Augusta med å feire Fridtjof Sundts 50-årsdag på hans herlige landsted »Skorpen« ute i f jorgapet, - et sted hvor den danske diktér Hermann Bang i mange år var fast sommergjest. Sindings gave var partituret til »Feststemning på Skorpen« som var skrevet for anledningen og ble uroppført i »Harmonien«. I anledning fødselsdagen ble den nybygde konsertsalen på Skorpen innviet. Kaj a Eide Norena sang, Karl Bergmann, Magda Blanc og Egil Eide leste og jeg spilte bl. a. til ære for Sinding hans lille »Leggiero«. »Det var pinedød et pent lite stykke. Var det av mig? Det hadde jeg rent glemt at jeg hadde komponert.« Han var dagens festtaler og konkluderte med en skål for »Fridtjof, alle kunstneres venn, kort sagt: alle dårers formynder.«

Christian var strålende opplagt, men når han var i det humør var han mere rabulist enn han kanskje kunne stå ved den neste dag. Der sto salt sjø av hans tale, kan jeg trygt si. Vi satt på en f jellknaus og så utover den valere skjærgården mens Sinding i sin pussige dialekt med de rullende r'r gå piskeslag i mange retninger innen norsk kulturliv på den tid. Blandt det meget han ville reformere var undervisningen i musikkteori. Istedenfor å begynne studiene med de eldste former skulle der begynnes »der vi nu står med de frieste former og de ferreste bånd.« Da ville musikken gå en hurtigere utvikling i møte. Beethoven, Haydn og Mozart kan vi ta for oss når vi er blitt modne musikere.«

Ser man på Sindings symfonier hvori han viser seg som en formens og kontrapunktikens mester, så har jeg mine tvil om at han på den foreslåtte vei vil ha nådd frem til et slikt mesterskap og jeg ville heller ikke stagge ham ved å minne ham om hans sterke reaksjon på Schönbergs kammersymfoni da den i årene før den første verdenskrig fikk sin første oppførelse i Berlin. Jeg satt dengang sammen med Sibelius som var blandt de få klappere mot en majoritet av pipere og hyssere. I pausen oppsøkte jeg min teorilærer professor Wilhelm Klatte, »Localanzeiger«s fryktede kritiker. Han ville som rimelig i egenskap av anmelder ikke uttale seg på sin plass i salen, men som min lærer reagerte han sterkt mot at jeg satt sammen med en av disse »formastelige reaktører«. »Sibelius! Denne überschnapfte Neufranzose,« så han. »Nei vend Dem heller om og se på Deres landsmann Sinding her bak meg. Under hele oppførelsen har han sittet og tygget på barten sin.« »Ikke tal til Christian,« så fru Sinding, »han er olm som en okse over denne kakofoni.«

Enig - eller uenig - med Sinding, så gå en samtale med ham altid tanker og impulser. Når han ikke var så serlig begeistret for préster eller kirkevesen så skyldtes det vel meget hans bitterhet over at »stadig nye kirker ble bygget mens musikklivet både i Bergen og Oslo ennu ikke har fått fast tak over hodet.« »Og,« fortsatte han, »jeg léser stadig søndagsprekene i »Aftenposten« men kan ikke komme til annet resultat enn at hvis vi musikere ville prestere noe liknende sludder innen vart fag ville vi skånselsløst blitt ødelagt av kritikken. Hvorfor skal ikke prekener være underkastet kritikk likefult som musikkytelser er det?«

I forbindelse med hans steilhet i relegiøse spørsmål fortalte kapellmester Griiner Hegge meg at han under Stravinski j s besøk i Oslo hadde tatt de to komponister med på en kjøretur til Holmenkollen. Den strengt relegiøse Stravinski] og den fritenkerske Sinding kom i forbindelse med relegiøse spørsmål i så sterk konflikt at Griiner-Hegge hadde sitt store besvær med å forhindre Stravinskij for å gå ut av bilen og vandre alene den lange veien tilbake til Oslo. De to musikere kom ikke til å inngå noen »tonal« forbinnelse i disse spørsmål.

Under arbeidet med hans tredje symfoni til tok hans begynnende døvhet i faretruende grad. Han brukte flere år for å få den ferdig. En overanstrengelse av hjernen tvang ham dessuten til fremtidig å økonomisere med sine krefter. »Gud bevare mig, du, hvor vi komponister har det ondt. Å skissere en tanke går så lett, men hvor vi lider og enerveres under utarbeidelsen,« utbrøt han. »Skattemyndighetene burde iallfall belønne oss med skattefrihet.« Hans døvhet ytret sig under en bestemt veirtype i, at når vi andre hørte terser hørte han sekunder, »derfor går det så fortvilet langsomt fremover med symfonien. Når en slik døvhetsperiode inntreffer tør jeg ikke arbeide, for når jeg efterpå skal prøve på klaveret det jeg har skrevet, så klinger det helt annerledes enn jeg har tenkt det.« Døvheten tiltok stadig med årene og dagen efter at jeg i »Harmonien« hadde dirigert hans anden symfoni - hvis overføring i radioen han forgjeves lyttet til - skrev han: »Jeg var ikke glad i går aftes. Det er mig ikke mulig å høre i radioen. Nesten alle instrumenter forandrer for mig sin karakter - et piano blir bare borte og et forte blir til et brøl. Det hele er kaos. Jeg forstår så godt, at de gamle blev »mæt av dage«. Riktig nok har jeg ennu ikke nåd den ærværdige alder av 999 år, men føler heller ikke nogen stor lyst til at opta konkurrensen på dette felt. Det er ikke morsomt at bli stående utenfor sig selv. Men nok om dette. Dig vil jeg ialfald takke hjertelig for dit venskap og den interesse du viser mig. Og jeg ønsker, at du længe, længe måtte beholde din ungdomskraft, og at du må undgå at bli døv.«

Få år efter at Sindings var flyttet inn i kunstnernes æresbolig »Wergelandsgrotten« døde den ellers så vitale Augusta. Siste gang jeg var oppe og hilste på henne så hun: »Nu har De og Christian vært dus i så mange år, så nu synes jeg vi to også skal si du.« Det var jo både en ære og en giede, men da jeg alltid har funnet overgangen til »du« litt vanskelig har jeg vel sett litt betuttet ut. Augusta må ha missforstått situasjonen for hun så: »Du får betrakte det som en ære for jeg blir ikke du's med hvem som helst, og da en kjent kritiker for en tid siden spurte om vi ikke skulle drikke du's svarte jeg: »Takk, jeg drikker ikke.« Slagferdig var hun som få. Kjent er historien om da hun i forlovelsestiden syklet på tandem med Sinding på baksetet og passerte en kjent møbelhandlers have hvor hans håpefulle yngel sto oppstilt og rop te: »Der kommer dampveivalsa« promte slang tilbake: »At P... hadde møbellager visste jeg, men nu først får jeg vite at han også har pøbellager.«

Augusta hørte blandt dem om hvem man kan si: Hun hadde hjertelag og var sine venners venn. Jeg bekjenner at jeg hørte til hennés våpendragere.

Der er ikke tvil om at hennés død betød et stort savn for Sinding. Han var blitt rotløs og ensom der han gikk i den lille haven i æresboligen og puslet med rosene eller drev rastløs to-timers turer opp og nedover Holmenkollveien.

I 1938 skrev han til meg: »Morsomt skulde det være at komme til Bergen igjen, hvor jeg så mange mange har havt det så hyggeligt. Men jeg er blit gammel og vinteren har tat svært på mig. For tiden går jeg regelmessig på konserter uten at have hørt nogenting, uten andet resultat end bevidstheden om at være mæt av dage. Den arme Methusalem!«

Siste gang jeg talte med ham var like før krigen i 1939. Jeg ringte fra hotellet for å spørre om det passet at jeg dagen efter kom opp for å hilse på ham. »Kan du ikke komme med en gang. Enten er det fordi Du er bergenser eller også er det regnveiret som gjør at jeg tydelig hører hvert ord du sier,« svarte han. Jeg forsto at jeg sto overfor en ensom sjæl og la straks ivei til Wergelandsgrotten hvor Sinding henrykt og stolt mottok mig med: »Du, jeg har fått kjøleskap. Vi må ha oss en pjolter.« Og jeg som er så udannet ikke å like pjolter måtte - for ikke å kjølne hans begeistring over isskapet — late som jeg nøt den, mens han spurte ut om alle venner i Bergen og om »Harmonien«. Han ble med mig ut til min steddatters hjem hvor han reagerte sterkt mot de moderne malerier. Iser gikk det ut over en akt av Revold. »Gudskjelov, slik så da ikke kvinnene ut i min tid!« utbrøt han.

Da vi tok farvell ved hageporten til hjemmet hans så han plutselig som en fortsettelse av sin tankegang, som syntes å ha kretset om Augusta: »Vêt du hvorfor Augusta døde? Hun døde av raseri over at hun måtte dø.« Det var egentlig en god karakteristikk han der gå av sin vitale og energiske og livsglade kammerat og hustru. To år efter var han selv gått »til de evige jagtmarker.«

Sindings ydmyke forhold til musikk og kunst i det hele tatt kan stå som et lysende eksempel for alle oss som står i kunstens tjeneste. Han så denne siste kvelden: »Om et verk er av dig eller av mig eller av en annen er jo revnende likegyldig. Hovedsaken er at verket er der og at det er godt.«

Årgang 36/1961, nr. 08