Per Spellmann i Berlin

Af
| DMT Årgang 36 (1961) nr. 08 - side 288-291

Artiklen er indscannet fra det trykte magasin; der tages forbehold for fejl

KJELL SKYLLSTAD

Per Spellmann i Berlin

»Per Spielmann er hat eine einzige Kuh« - dette var velkomstsangen som tonet i mot oss da båtene med de ca. 1500 musikklærere fra Tyskland og det øvrige Europa la til land ved Insel Scharfenberg.

Denne øya på 20 hektar akerland, enger og hager er den største og vakreste i Tegeler See, en oase i det travle og hektiske Berlin. Men det er ikke i første rekke den til dels eksotiske fauna, i sin tid plantet av ornithologen professor Carl Bolle som interesserer den besøkende. Hele øya er nemlig sete for et oppsiktsvekkende pedagogisk eksperiment. Her grunnla pedagogen Wilhelm Blume for nøyaktig 40 år siden en skole hvor alle krefter, ikke bare de intellektuelle, skulle fostres, og hvor lærer og elev sammen skulle bygge opp et lite demokratisk samfunn, en »skolerepublikk«.

Skolefarm Insel Scharfenberg, som den kailes, er godkjent realskole og gymnas hvor bl. a. håndverks- og jordbruksfag inngår som fullverdige valgfrie fag og er knyttet til livet på øya. På denne maten nærmer skolen seg »produksjonsskolen«s prinsipp. Gymnaset har tre linjer: Språklinje, naturvitenskapelig linje og åndsvitenskapelig linje, den siste med hovedvekt på morsmål, historie, musikk og bildende kunst.

Det var for å vise resultater av arbeidet på denne siste linje at den fjerde tyske musikkpedagogiske kongress hadde avsett en hel dag til besøk på Insel Scharfenberg.

Etter motttagelsen med Per Spellmann fulgte bespisning til forskjellige musikalske »divertimenti«. »Plasskonsert av det velprøvede og høyttærede brannkorps« ble fulgt av oppvisning av det musikalske »Wander- und Wundercirkus« og avsluttet med folkedanser fra »verschiedener Herren Länder«.

Den største musikalske opplevelse skulle imidlertid bli oppføreisen av to musikalske spill, (ludorum), komponert og iscenesatt av elever og lærere i samarbeid. Det første »Fra den musikalske skraphaug«, var en slående audio-visuell demonstrasjon av musikalske former: Kanon, Concerto Grosso, Rondo og Passacaglia. Konsertsalen (laven) var »dekorert« med musikalsk og annet »skrot«: rustne og bulkete trompeter, pauker uten skinn, lirekasser, musikkleksika, mannskorbøker, slagere og spilldåser. En følte seg nærmest hensatt til en utstilling av kunst svingende mellom surrealisme og nyrealismen. Mot denne bakgrunn og med disse materialer foregår så en lek der man »oppdager« eller »snubler over« musikalske prinsipper og former. Kortspill på en stor gammel pauke blir for eksempel til den rytmiske Concert ina-gruppe i en Concerto Grosso. Beste f års stotrende skritt over scenen blir det visuelle Ostinato i en passacaglia, etc.

Det andre spill »Der Actus vom falschen Orpheo. Variationes histrionicae von Marionetten, Pantomimen und Schau-Spieler«, tår for seg Orfeus-myten i moderne behandling. Virkningsfullt var den samtidige bruk av tre medier: Dukketeater, vanlig teater og skyggespill, og handlingens sterke symbolikk. Dekoras jonene svinget også her i grenseområdet mellom surrealismen og neorealismen, samtidig som forfatterne syntes å ha mottatt impulser fra det absurde teater.

Kongressen ble åpnet pinsemandag i den hypermoderne konsertsal i Hochschule für Musik med en festkonsert. Så gikk det slag i slag med kurser, diskusjoner, konserter, hospitasjon i skoler etc. Tre forskjellige kurser kjørte parallelt, så valget mellom dem var vanskelig, især da Tysklands beste lærerkrefter virket som instruktører: Egon Kraus, Leo Rinderer, Hans Bergese, Gottfried Wolters, Herbert Langhans, Siegfried Borris og mange andre. På grunnlag av mine personlige inntrykk må jeg få trekke frem Gisela Gascard's overbevisende kurs i »Rytmisk oppdragelse«. Tendensen har jo lenge gått i retning av større vekt på kroppslig rytmikk i skolen, - fra musikksalen til gymnastikksalen. En har imidlertid lenge blitt hengende ved en altfor mekanisk og intellektuell visuell overførelse av musikalsk rytmikk. Opplevelsen er nå blitt det primære. Det estetiske, koreografien knytter seg direkte til den kroppslige rytmiske opplevelse, og blir derfor biprodukter av denne. Men nettopp herved vinner også disse aspekter enormt. De blir personlige, individuelle og overbevisende. Walter Schönbergs akkompagnement ble samtidig en skole i rytmisk akkompagnement. Morsomt var det også på kursets siste dag å overlate det musikalske til et jazz-combo.

Improvisasjonen - et i for høy grad neglisjert emne hos oss, fikk en bred plass på kongressen - fra jazzimprovisasjon til tolvtoneeksperimenter. Hovedtyngden lå selvfølgelig på det mer »konvensjonelle« plan, d.v.s. slagverkimpro visas j onen i tilknytning til Orff Schul werk. Hans Bergese var her igjen ilds jelen.

De tekniske midler fikk en bred plass - radio, grammofon, TV, mikrofon og bånd. Forskjellige problemer i forbindelse med akustikk ble drøftet, bl. a. utforming av konsertsaler som tilfredsstiller kravene både til romantisk symfonisk musikkfremførelse og moderne gruppe-oppstillinger ev. i sammenheng med elektrofoni.

På plenumsmøtene ble bl. a. temaene Jazz i skolen og problemet Slager drøftet. Spørsmålet: Er slageren våre dagers folkemusikk? synes berettiget å stille i en tid da barn synger slagere hjemme før de lærer folkesanger på skolen. Ved hjelp av lydeksempler (O sole mio vs. For now and ever og MUSS I denn som folkevise og slager) fikk vi anskueliggjort hvordan slageren dreper folkevisens rytmiske vitalitet og banaliserer og forgrover det poetiske uttrykk. Det ble fremhevet at skolen må oppfordre og vise veien til individuell kritikk av den musikk eleven hører. Halvdelen av ungdommens penger går til kjøp av slagerplater, takket være en hensynsløs reklame og propaganda. Vi må befri ungdommen fra reklamepresset, og gi den en målestokk for personlig bedømmelse av musikk.

Tysk skolekringkasting har nettopp avslurtet en serie »Hva er en slager«. En har her forklart slagerens stilling som salgsvare i dens forhold til produksjon og konsum. Ved hjelp av lydeksempler har en drastisk avslørt de tekniske hjelpemidlers andel i den f erdige slagerinnspilning (ekko, reverberas j on, multiple recording etc.) Videre er de forestillinger slageren vekker om kjærlighet, hjemmet og fremmede land blitt analysert. Mange tapetserer sine sjeler med slagere. Hvor lenge skal vi la slagerindustrien få klistre imitas joner og surrogater over et individuellt åndsliv? Programserien ble fortsatt i Skolekringkastingens ønskekonserter. Hvert ønske måtte ledsages av fem grunner for valget. Lytterne ble også bedt om å kvalitetsbedømme innslagene (god, dårlig, ubestemt). Ved programmenes begynnelse var den prosentvise fordeling av ønskene slik:

Slagere 77.1 prosent
Folkemusikk 11.2 »
Operette 3.2 »
Klassisk 2.8 »
Jazz 1.4 »
Marsjer 1.1 »

Ved programseriens slutt var slagermusikkens andel avtatt med 10 prosent, mens klassisk musikk var steget med 4 prosent. Det nytter. En ide for Norge?

Kongressen som varte i en uke, var krydret med konserter og fremførelser av skoleorkestre, kor og ensembler fra hele Tyskland. De fleste kom bare for å gi en times program eller demonstrasjon. Men så var det meste i absolutt toppklasse. Ungdom fra Hamburg oppførte »Shenandoah« et musikkdramatisk verk bygget over Shanties. I absolutt særklasse sto oppførelsen av Glucks opera Le Cinesi av pikegymnaset i Osnabrück og Brecht-Weill: Der Jasager og Der Neinsager, oppført av pikegymnaset i Göttingen.

Av konsertprogrammet må ellers nevnes en operaaften i Berlin Byopera med Mozarts Cosi fan Tutti og Berlinfilharmonikernes ekstrakonsert i Sportshalle.

Et viktig innslag i det perfekte arrangement var samtidige (desverre) mønstertimer og konserter i over 50 skoler med program varierende fra hørelære, Orffpedagogikk til verkgjennomgåelse, sceniske kantater, skoleopera og musikkdramatiske eksperimentformer. Også hjelpeskoler og spesialskoler åpnet sine dører for et innblikk i arbeidet med musikk innen terapien (døve og blindeskoler).

En omfattende utstilling av noter, undervisningsmateriell og instrumenter hvor de fleste platefirmaer, musikkforlag og instrumentfabrikker var representert, samlet stor interesse.

Tilslutt ble alle utenlandske deltagere innbudt av Institut für Jugendmusik til et hyggelig samvær, hvor pioneren Fritz Jode var vert, akkurat som ved tidligere kongresser. Professor Leo Rinderer ved skolemusikkavdelingen ved Morzarteum ba meg opplyse om kursene i skolemusikk som hvert år holdes i Salzburg i forbindelse med festivalen. En ypperlig anledning til å slå to fluer i ett smekk, men skandinaver har visst ikke vært füllt oppmerksom på anledningen til et billig og givende Salzburg-opphold. Jeg ble også bedt om å gjøre skandinaviske korledere oppmerksom på den nystartede europeiske føderasjon av ungdomskor som i høst har sin første festival i Passau. - Neste kongress, 5. Bundesschulmusikwoche holdes i pinsen 1963 i Stuttgart.

Årgang 36/1961, nr. 08