Quo vadis?

CONRAD BADEN

Quo vadis?

Overskriften klinger kanskje noe melodramatisk og synes å innvarsle litt av hvert. Men det er altså norsk musikk jeg tenker på, dernest hvad man med et fellesbegrep kailer «nordisk» musikk - og for den saks skyld musikk overhodet. Man kan nemlig neppe være synderlig i tvil om at svært meget av den musikk vi frivillig undertiden ufrivillig - lytter til av våre dages komponister gir psykiske opplevelser som er av ikke-musikalsk art. Jeg iler med å forutskikke den bemerkning at jeg personlig ikke tår det koreanske overfall høsten 1961 så tungt. Abnormiteter påtreffes over alt på kloden. Men det hører jo riktignok til sjeldenhetene at publikum må ofre diverse blanke kroner for å være vitner til en åndelig fallitt. - Men vi har ikke desto mindre en og annen Paik å trekkes med omkring våre trakter også, omenn deres bidrag til den musikalske kunst er ydet med litt mere hjertelag og sterkere preget av et musikalsk gemytt.

Vi lever som bekjent i teknikkens tidsalder. Og nå vil jeg sitere Sigurd Hoel: «En teknisk utvikling mot stadig større fullkommenhet, den er i seg selv hverken ond eller god. Det avgjørende er hvilken ånd som preger den. Det er banalt, men det er sant.» Ja visst er det sant, det kjedelige er bare at mange sannheter er så opplagte, ja rent ut sagt banale at man ikke gidder ofre dem en tanke.

Teknikken har til alle tider vært det viktigste middel komponisten anvender for å kunne meddele seg til omverdenen. En avansert teknikk hjelper ham til å gi stoffet klar ytre form, utvikle eller omforme det og i det hele skildre et musikalsk forløp som gir tilhøreren følelsen av at her sk j er det noe vesentlig og naturbestemt. Å koordinere teknikken med sin tids klangfølelse har vært en fengslende - om enn mangen gang slitsom — oppgave for komponistene gjennom vekslende tider, og målet har vært å skape det fullendte kunstverk gjennom balansen mellom stoff og teknikk, form og innhold. Disse kjensgjerninger må vel nærmest henregnes til den musikalske barnelærdom som seriøse komponister innen alle kategorier er vel fortrolig med.

Nå er som bekjent komponistenes forhold til sin samtid et gammelt problem, og i våre dager er ikke problemet mindre. Populær-komponistene er nærsagt snart de eneste som nyter det privilegium å kunne tale rett inn i ørene ørene på gjennomsnittsmennesket av i dag. Ikke füllt så heldig stillet er den seriøse komponist. Enkelte stagnerer riktignok og følger trofast sin ungdoms idealer, uansett endrede signaler i musikkens utvikling. Men det finnes andre komponister også, ja først og fremst andre komponister. De er neppe i overvekt, men det er dog så vidt mange at de farver tiden og kan anses som eksponenter for sin musikalske samtid. De eksperimenterer til stadighet og finner frem til ganske oppsiktsvekkende ting. Rytmen blir i den grad dififerensiert og oppdelt i småenheter at det skal et ganske inngående studium til for å bringe nogenlunde klarhet i materien. 12-tonesystemet har gitt komponistene uanede muligheter i hende på det klanglige plan — og polyfone ikke å forglemme - og valget av instrumentalensembler blir stadig mere raffinert.

«Avantgarde» er et nytt ord i sproget. Det er den lille gruppe av komponister som har eksperimentert seg lengst vekk fra de mere tradisjonelle mønstre som kommer inn under dette begrepet. I vår tid representerer de et konstant overraskelsesmoment - og et like konstant urosentrum - og de sørger virkelig for at deres trofaste menighet ikke får et øyeblikks s j anse til å stivne i musikalsk vanetenkning. Det er symptomatisk at komponister som har skrevet musikk ut fra sitt hjertes enfold gjennom et langt liv, og det ganske fortrinlige verker, føler grunnen svikte under seg og sender stjålne øyekast i retning avantgardistene - uten at man kan spore noen vesentlig fornyelse av deres kunst.

Har musikken overlevet seg selv? - Nei, jeg håper inderlig ikke det. Det ville være en formastelig tanke. Musikken vil saktens både bestå og kunne utvikles på det indre plan, så lenge dens tjenere utvikles — og fornyes. Det er bare litt trist at enkelte fenomener i tiden synes å tyde på at det går nokså smått med fornyelsen, samt at utviklingen i virkeligheten betyr en ganske alvorlig tilbakegang. Det meldes fra pålitelig hold at visse fiffige hoder har konstruert en maskin som kan besørge hele komponeringen uten plagsom påvirkning utenfra. I samme forbindelse faller det meg forøvrig inn at en ung malerinne produserer seg stort ved å skyte på malerbokser hvis innhold kan danne ganske brogede mønstre på lerretet.

Ja, det er saktens mangt og meget som faller en inn i en stille eftertankens stund som denne. For eksempel dette: Har vår tidsalder markert seg så klart i musikken som helhet at kommende generasjoner uten vanskelighet vil kunne tidfeste dens musikalske frembringelser? Tanken er visstnok på ingen mate ny, men ikke desto mindre verd å beskjeftige seg med.

Den elektroniske musikk har for en vesentlig del satt det menneskelige moment ut av betraktning og latt akustiske lydfenomener besørge resten. (Om denne påstand ikke skulle være helt i overensstemmelse med virkeligheten, tør jeg be om vennlig overbærenhet. Materien ligger utenf or mitt fagområde). - Kunst er overskudd, het det så vakkert en gang, og vi kan kanskje tilføye: realisering av åndelige krefter i mennesket. Men når mennesket, individet, skyves til side, hvad så? Jo, tilbake blir lyden. Og det kan bli morsomt nok hvis lydprodusentene er i besittelse av fantasi og oppnnnsomhet. Lydprodusentenes Mekka, Køln, sørger forøvrig for å bibringe de elektronisk søkende stadig fornyet inspirasjon.

Det forekommer meg å være på tide at musikken, i kunstnerisk forstand og lyden, i elektronisk forstand skiller lag. Musikken klarer seg alldeles fortreffelig på egen hånd takket være århundreders, eller rettere årtusenders øvelse, og hvad den annen part angår, kan den for alt hvad jeg vet ha en stor fremtid foran seg i hendene på de dertil beskikkede, nemlig ingeniørene. Et fortsatt ekteskapelig samkvem blir neppe lykkelig.

Inntil videre kan det iallfall være grunn til å spørre: quo vadis, Musica?