Dagens musik i norden III

Dagens musik i Norden III

NORGE

FINN MORTENSEN

Bedre klima for ny musikk

Hva med den musikalske situas j on i Norge? Generelt sett venter vi fremdeles på Konserthuset og Musikkhøyskolen. Konserthuset vêt de færreste noe om. Musikkhøyskolesaken har i det siste fått mer vind i seilene, bl. a. takket være en diskusjon om hvorvidt den bør ligge i Oslo eller Bergen. Bergen er forøvrig den store festspillarrangør hvert år. Operaen i Oslo går sin gang, og en håper på oppsetting av en moderne opera en gang i fremtiden. Filharmonisk Selskaps samarbeidskonserter med Ny Musikk, den norske ISCM-seksjonen, hører til de gledelige og stimulerende momenter i vart konsertliv, og det er hevet over tvil at det er blitt et bedre klima for moderne musikk i Norsk Rikskringkasting. Ellers er Ny Musikks abonnementsserier faktisk nesten blitt populære, idet de er godt besøkt og meget fordelaktig omtalt i pressen.

Ny musikk i Norge. Finnes det ny musikk i Norge? Alt er relativt. Som overalt ellers har vi også en eldre generas j on, en mellom- og en yngre generas j on av komponister. Fra de eldre og eldste kommer det ikke så mange verk som det burde for tiden. Dette er så meget mer beklagelig som det blant dem finnes store begavelser. Men det er noen av dem som arbeider, og arbeider godt, selvom de stilistisk ikke fornyer seg i nevneverdig grad. Men vi har sett at noen av de eldre har studert tolvtoneteknikk med stor grundighet i de senere år, som f. eks. Karl Andersen. Ellers er de sentrale navn her som kjent Bjarne Brustad, Klaus Egge og Harald Sæverud og blant de ytterligere eldre Ludvig Irgens Jensen og David Monrad Johansen.

Noen egentlig ung komponistgener as j on har vi ikke i Norge. Forholdene bl. a. med den manglende musikkhøyskole forhyr dette. Her kommer ikke tidens store teoretikere for å klargjøre moderne komposisjonsteknikk. Her oppmuntres en på ingen mate til å begi seg inn på komponistbanen. Erhvervelsen av kunnskaper går langsomt, og en har passert 30 før en er kommet ordentlig igang. Vi har nå bare en komponist under denne magiske grense som har gjort seg gjeldende i noen nevneverdig grad, nemlig den 24-årige Björn Wilho Hallberg. Han er vel den som i størst grad har interessert seg for de mest radikale strømninger ute på kontinentet. Dessuten har han fått presentert et radikalt verk i internas j onal sammenheng, nemlig på ISCM-festen i Wien ifjor.

Rett over 30-årsgrensen finner vi Arne Nordheim som er representert ved de Nordiske Musikkdager med sitt orkesterverk Canzona, som ble skrevet på foranledning av at komponisten fikk Bergens Festspillpris i 196l. Nordheim, som uten tvil er en av de mest begavede komponister i dagens Norge, har i stor utstrekning interessert seg for scenisk musikk og har sammen med koreografen Ivo Cramer og maleren Guy Krogh laget balletten «Katharsis» som ble uroppført under Bergensfestspillene iår. Suksessen var stor, og nå ser vi frem til oppførelsen av dette verk i Oslo ihøst. Nordheim er den av de unge - og i det hele tatt - som har arbeidet mest med elektroniske midler. I «Katharsis» inngår flere ledd med ren elektronisk musikk. Ellers viser dette verket en merkbar instrumental utvikling hos komponisten, såvidt jeg har kunnet konstatere ved å overvære litt av en prøve og ved relativ overfladisk gjennomlesing av partituret. Jeg var dessverre ikke tilstede ved uroppførelsen i Bergen.

Ellers er 3O-år ingen Tor Brevik og den tre år eldre Sigurd Berge komponister som hver især kan komme til å vise et personlig ansikt med det aller første.

Umiddelbart på begge sider av 40-årsgrensen ligger en god del temmelig aktive og produktive komponister. Disse utgjør massen av de såkalte unge komponister i Norge. Våre manglende utdannelsesmuligheter gjør som sagt i våre dager komponistene temmelig gamle før de kan utfolde seg noe særlig.

Den yngste av disse yngre, Egil Hovland, 37 år gammel, har i de senere år arbeidet systematisk med tolvtoneteknikken, og han følger godt med i tidens strømninger, bl. a. er han en hyppig gjest ved ISCMs verdensmusikkfester. Hovland har vist utpregede symfoniske anlegg, og vi venter spent på en tredje symfoni fra hans hånd.

Den eldste blant de yngre, den 49 år gamle Gunnar Sønstevold, har vist en imponerende trang til fornyelse ved å reise til Wien og studere med Hanns Jelinek. Det er ingen tvil om at gjæringen hos denne begavede komponisten vil resultere i verdifull tilvekst i vår musikalske litteratur.

Den egenartede Finn Arnestad har søkt syntesen mellom tolvtoneteknikken og en personlig utarbeidet komposisjonsteori, og Hallvard Johnsen har søkt fornyelse i tolvtoneteknikken uten egentlig å benytte seg direkte av den. Ellers er det bemerkelsesverdig få av denne mellomgeneras j on, som i Norge altså betegnes som ung, for hvem det har vært en nødvendighet å gjennomgå en stilforandring som følge av alt det som siden siste verdenskrig har hendt ute. Her er en rekke talentfulde og alvorlig arbeidende komponister som fortsetter sin vei uavhengig av de internas j onale strømninger. Og selvfølgelig skal de bare gjøre det når de ikke har trang til noe annet. Motekomposisjon er verre enn alt annet. Sverre Bergh, Edvard Hagerup Bull, Edvard Fliflet Bræin, Per Hjort Albertsen, Johan Kvandal, Knut Nystedt og Øistein Sommerfeldt har alle sin naturlige plass blant de betydelige navn i denne generas j onen. Hermed er det ikke uten videre sagt at alle disse i sine verk er fullstendig upåvirket av tidens strømninger.

Hva angår eksekutører, er vi i den heldige situasjon at vi har en del glimrende ensembler og enkeltmusikere som er villige til å gå inn for den nye musikken, enten den nå er av norsk eller utenlandsk fabrikat. Nevnes må Den Norske Blåsekvintett, hvis fremførelse av Schönbergs Blåsekvintett op. 26 ifjor var en bedrift av rang, Den nye norske strykekvartett og Hindarkvartetten, som begge har holdt norske kvartetter over dåpen. Blant solistene finner vi den fenomenale pianisten Kjell Bækkelund, som alltid stiller sine sjeldne evner til disposisjon for moderne musikk, og en selvfølge er det også å nevne konsertmester i Filharmonisk Selskap gjennom en årrekke, den glimrende violinisten Ernst Glaser. Han har aldri skydd noe når det gjaldt å støtte opp om den nye musikken med sit spill. Vår fine sopran Erna Skaug kommer også inn i bildet, og Solistkoret må heller ikke glemmes. Et enormt tap for musikklivet i sin alminnelighet og den nye musikken i særdeleshet var det da den geniale fløytisten Alf Andersen plutselig døde 24. juni iår.
Tapet er uerstattelig.