Hallvard Johnsen

H. M. HANSEN Hallvard Johnsen HALLVARD JOHNSEN er født 27.6.1916 i Hamburg av norske foreldre. Han er vokst opp og har fått sin første musikalske utdannelse z Oslo. I tiden 1930-42 -var han elev av Hans Stenseth og Per Wang ï fløytespill Fra 1937-41 studerte han komposisjon med Bjarne Brustad og slåen (1941-45) med Per Stenberg og Karl Andersen. Sin debut hadde han i Oslo 7.2.1941 - både som fløjtist og komponist. Fem ar senere (1946) holdt han sin første komposisjonsaften samme sted.

Hallvard Johnsen mener selv at han i sine første verker var påvirket av Irgens Jensen og Monrad Johansen. Ellers var den norske tonefølelsen, slik vi k jenner den fra vore folkeviser og slatter, bestemmende for hans musikk helt f ram til 1955.

Komponisten har hele tiden uttrykt seg hovedsaklig polyf ont. Dette ikke å påtvinge seg en slik skrivemåte, men fordi det har vært naturlig og sant for han å komponere på den maten. Inntil 1955 var 24 opusnummer f erdig, og av dem vil jeg her særlig nevne: »Suite for kammerorkester«, klaversuiten »Fra Nordmøre«, trio for fløyte, fiolin og viola, kvartett for fløyte, fiolin, viola og cello, serenade for kammerorkester, 7 sanger til tekster av Ivar Aasen, 4 salmer til Anders Hovdens tekster og sist men ikke minst symfoni nr. l og 2.

I begynnelsen av -50årene var Johnsen inné i en kriseperiode. Bare ganske få verker ble f erdig i denne tiden. Det gikk nå etter hvert opp for han at den nasjonale stilen han benyttet måtte føre til stagnasjon. Noe måtte gjøres for å komme inn på en mer farbar vei. Etter å ha skaffet seg et par stipendier, reiste han så til København i begynnelsen av 1956 for å studere komposisjon med professor Vagn Holmboe. Møtet med denne mannen kom til å få stor betydning for Hallvard Johns-en. Han sier i dag at det var Vagn Holmboe som hjalp han til å finne seg selv. En konsert for fløyte og strykeorkester (op. 25) viser at Johnsen nå er i besittelse av nye og friske ideer. Konserten er det første forsøk på å skrive tolvtonemusikk, men ser en nærmere etter i partituret vil en fort oppdage at tonespraket ikke er atonalt. Kanskje en heller kunne kalle det for fri tonalitet. Solostemmen er på ingen mate virtuost anlagt, men den ligger svært godt til rette for instrumentet. Den tradisjonelle sonateformen er ikke benyttet. I stedet gjør komponisten bruk av en metamorf otisk preget form, eller med andre ord: en slags friere variasjonsform.

Formprinsippet som ligger til grunn for fløytekonserten gjør seg gjeldende for nær sagt alle Johnsens senere verker av instrumental art. — Ikke lenge etter fløytekonsertens tilblivelse, gå komponisten seg i kast med en fiolinkonsert som senere ble antatt til oppførelse i Filharmonien (våren I960). Jeg mener likevel at Hallvard Johnsens navn først ble virkelig kjent her hjemme og i utlandet med sin 3. symfoni. Den ble uroppført i dansk radio i mai I960. Verket ble en stor seier for komponisten. Vagn Holmboe skrev etter konserten bl. a. : »Den er komponeret af en mand der har noget at sige og som forstår at sige det på en teknisk forsvarlig måde.« Omkring et halvt år etter oppf ø reisen av denne komposisjonen hadde Filharmonien symfoni nr. 4 på sitt program. Dersom en skulle dømme etter Oslopressen, fikk symfonien ikke noe overveldende god kritikk. Uttalelsene var nokså forskjellige. Enkelte uttrykte seg absolutt positivt mens andre igjen tok et visst forbehold. Johnsen var selv ikke helt fornøyd med enkelte detaljer i symfonien og foretok noen endringer for å oppnå bedre enhet i den. I denne utgaven tok så musikksjef Kristian Lange den med til Paris i fjor. Her ble den forespilt for representanter for en lang rekke av kringkastingstasjoner. På dette møtet hvor verker fra alle verdens kanter ble presentert — var Johnsens symfoni blant de verk som oppnådde flest stemmer. Den ble stemplet som den avgjort beste norske komposisjon. Ikke lang tid etter konferansen kom det telegram til Norsk Rikskringkasting fra den hollandske radio der det ble bedt om å få tilsendt symfoni nr. 4 av Hallvard Johnsen. Man hadde i sinne å oppf øre verket i hollandsk radio 30. april i år( der den kjente franske dirigenten Jean Fournet var engasjert som gjestedirigent).

Vi skal her tå med enkelte trekk angående formen og presentere de temaene komponisten har benyttet. Blant Johnsens verker inntar symfoni nr. 4 plassen som opus 29. Liksom nr. 3 er den formet i en stor sats - oppdelt i flere avsnitt. Grunntanken, det som er hovedtyngden i den musikalske tankegangen, er viljekraften, sier Johnsen. Han mener derfor at »den bør spilles med en nesten voldsom intensitet.« Til grunne for hele symfonien ligger 3 temaer (se noteeksemplet), som etter at de er spilt, nesten alltid kommer igjen i en eller annen omformning. Hvert tema inngår i en gjennomføring så snart de er framført. Dersom en ser bort fra gjennomføringsavsnittene mellom hver temainnsats, kan vi ved hjelp av et skjema framstille musikkforløpet slik (de små tallene angir de forskjellige variasjoner av temaene) : Tema I - Tema II - Tema Ilvar.i - Tema III - Tema IIIVar.i - Tema IIIVar.2 Tema IIvar.2 - Tema Illvar.?, - Tema Illvar.* - Tema Illvar.r, - Tema I - Tema IIvar.2 - Tema Illvar.e - Tema Hvar.2 - Tema IUvar.? Som en ser er det tema III som er hovedtemaet i symfonien. Det opptrer i grunnform eller variert utgave ikke mindre end 8 ganger. Tema II anvendes også mye, men helst da i variert form. Tema I brukes lite i hele sin lengde, men motiver fra det går ig j en utover i hele symfonien.

Hallvard Johnsen broker ikke noe ualminnelig stort orkester. Besetningen er denne: 3 fl, 2 ob (pluss corno inglese), 2 klar, 2 fag, 4 horn, 3 trp, 3 trb, tuba, piatti, tambur, piskeslag, timpani, celesta, vibraron pluss femdelt strykergruppe.

Dersom en betrakter instrumenteringen, vil en legge merke til at komponisten svært ofte kobler sammen to og to av strykerstemmene. Således finner en mye oktavspill mellom 1. fiol in og viola (eller 2. fiolin og viola). 2. fiolin og cello spiller likeledes mange ganger samme stemme - bare med oktavs avstand. Kontrabassen slutter seg til cellostemmen der denne har bassføring. Ellers hender det også at den er selvstendig. Av messingruppen er det bare horn og trompet som kan sies å være melodiførende. Hornet brukes helst sammen med et treblåserinstrument. Fløyter og oboer (pluss corno inglese) inntar en viktig rolle. Enten brukes de helt selvstendig, eller de settes sammen med andre instrumenter og da især fiolinene.

Selve melodikken i symfonien er ukomplisert. Johnsen bruker sjelden eller aldri intrikate rytmer. Han tenker hele tiden på å bevare en kantabel understrøm i sin musikk. Derfor uttrykker han seg i et enkelt og klart tonespråk. Ellers er som før nevnt - tonespråket ikke atonalt. Johnsen mener at komponister som utelukkende beveger seg på det atonale plan, går for langt. »Jeg vil ha frihet til å bevege meg på begge sider av grensene«, sier han i et avisintervju.

Hallvard Johnsen har i den senere tid vært uhyre produktiv. I løbet av 1960—61 ble to symfonier, en suite for to kornetter, Preludium for orgel og en motett for bl. kor a capella ferdig. For noen dager siden la han siste hånd på en strykekvartett, den første av sitt slag fra hans hånd, men han er allerede nå kommet godt i gang med en blåsekvintett.

Man har spurt Hallvard Johnsen om han tenker på publikum når han skriver.

Til dette har han gitt følgende svar (kanskje unge komponister av i dag burde merke seg det) : »Nei, det kan jeg ikke. Det eneste som teller for meg er å være 100 pst. sann. Jeg vil være et sannhetsvitne for mine medmennesker. Musikken må komme innenfra og tale om min opplevelse.«