Et samvittighetts-spørgsmål

Mildred Selmer
Et samvittighetts spørgsmål

Åndsverksloven beskytter et kunstverk så lenge opphavsmannen lever. Økonomisk og kunstnerisk har han opphavsretten. Ved kunstnerens død går denne over til arvingene som i 50 år beholder kunstnerens rettigheter. Loven verner om kunstneren og hans verk, I den tiden loven er gyldig er verket beskyttet mot lemlestelse, mot vandalisme og mot utnyttelse av enhver art. Opphavsmannens samtykke må innhentes for at verket eller deler av verket skal kunne benyttes. Hvor er så den lov som beskytter et verk etter at de 50 årene er utløpet og verket er »fritt«, d.v.s. står til allmenn og ubegrenset benyttelse, kunstnerisk og økonomisk? Det finnes ingen slik lov. Spørsmålet er da om vi føler oss moralsk forpliktet til å vareta en arv som er blitt allmenn eiendom, altså vår egen, etter at lovens bokstav er opphørt å virke. Har vi pietet, kjærlighet og forstand til å forvalte kulturverdier, som tidligere slekter har gitt oss, så de ikke blir forringet eller misbrukt? Praksis viser at vi ikke har noen av delene, ikke pietet, ikke kjærlighet nok, ikke forstand. Hvis vi allikevel mener å sitte inne med alle disse høyverdige egenskaper, kan vi bare unnskylde oss med at vi sover.

Anledningen til disse dystre aspekter er den flom av arrangementer, »bearbeidelser«,tillempninger, forenklinger, varianter og populariseringer av en hver art som oversvømmer markedet i form av undervisningslitteratur. Teoretisk hører en ofte fordømmelser af en hver forandring av mestrenes originalsatser, praktisk ser det ut til at vi helt mangler sans for proporsjoner, at vi kritikløst godtar selv de mest hårreisende smakløsheter. Er det ikke et misforhold i at det på høyeste plan ropes om urtekstutgaver til daglig studiebruk, mens vi samtidig forer barna med løsrevne brokker og forvrengninger av de samme verkene?

Så lenge det er lovlig adgang til å skjalte og valte med komponistenes mesterverker må vi i renslighetens navn søke å skape en opinion som er sterk nok til å gjøre slutt på uvesenet.

Vi er forholdsvis skyldfri når det gjelder redigering og utgivelse av nevnte katagori av undervisningsstoff. Derimot må vi ta ansvaret ved å bruke utenlandske hefter i denne klasse. Følgende eksempler hentet fra de første tre bind av en serie som er i flittig bruk hos oss vil illustrere forholdet:

J. S. Bach: Musette fra »Notenbüchlein für Anna Magdalena«. Tittelen forandret. Taktart, noteverdier, melodi, form og basstemme forandret. Hva er meningen? Stykket er så lett at originalen hører til vårt beste repertoar på barnestadiet.

Schumann: »Von den frernden Undern und Menschen«, forenklet intil uigjenkjennelighet. »Kinderszenen« hører til et repertoar som et flertall elever når opp til.

Chopin: Nocturne. Det står faktisk nocturne av Chopin. Melodien er hentet fra op. 9 nr. 2. Transponert fra Ess-dur til C-dur. »Stykket« omfatter 4 takter fra originalen som er gjort om fra 12/8-takt til 17 takter i 3/4 . Bassen forandret, melodien forenklet harmoniseringen redselsfull. Ikke et ord om at det ikke dreier seg om originalkomposisjonen.

Beethoven: »Til Elise«. Fragmentarisk, behandlet på en måte så en uinnviet må gå ut fra at det er originalen som foreligger. Stykket er uigjenkjennelig, tittelen og svake antydninger til rytmen er igjen. »Til Elise« er et av elevenes yndlingsstykker og det burde ikke ødelegges for dem.

Tschaikowsky: Op. 29 nr. 18. Opus står oppgitt, ikke et ord om bearbeidelse eller forkortelse. Derimot får en opplyst at en rik kvinne støttet komponisten så han slapp å tenke på hvor neste måltid skulle komme fra. Også en form for musikkhistorie.

Händel, Schubert, Mendelssohn, Brahms, Mozart og mange fler har fått samme medfart. I de nevnte tre hefter er gjennomsnitlig 1/3 av stykkene denslags lånegods. Til avskjedsnummer vil jeg bare nevne tema fra Beethovens 9. symfoni, »Freude, schöner Götterfunken«. Den står for sikkerhets skyld allerede i første hefte. Hvis noen tror det er enestående for dette verket, kan jeg opplyse at jeg har funnet samme tema brukt i to andre hefter av min samling av tilsendte verk.
Motiveringen for dette stoffvalget er gjerne at elevene skal lære mestrenes verker å kjenne, at de skal nikke gjenkjennende når de hører komposisjonene fremført i originalsats. Det er også anført at denne »gode« musikken virker oppdragende og at den stimulerer øvelysten. Det dreier seg alltid om de mest i ørefallende melodiene, de temaer som summer i øret på menigmann når han forlater en konsertsal. - At elevene har glede av dem skal jeg ikke polemisere imot. Det er innlysende at Mozarts, Beethovens og Chopins kantilener fenger, at de opptar selv uskolerte og umodne elever. Like innlysende må det også være at fristelsen er stor for redaktører av undervisningshefter til å låne det stoff som de selv ikke har evner til å skape. Argumentene imot er imidlertid vektigere enn alt som kan sies til forsvar for disse arrangementene. 1) Musikk er ikke uslitelig, og her dreier det seg nettopp om de mest ømtålelige deler av verkene. Elever som har innøvet forenklede utgaver av et klaververk gir seg neppe siden i kast med originalen. 2) Et innøvet musikalsk forløp sitter i øret til tid og evighet. Hva med en senere korrigering av alle de ovenfor nevnte manipulasjoner, helt inntil forandring av kadenser? Den ulyksalige tendens til popularisering fører også til en vulgarisering. 3) Musikk er mer enn melodi. Vi snakker så meget om helhet, om språkdrakt, om form. Et tema i originalsats er en ting, samme tema i arrangement en helt annen. - Jeg må bekjenne at for meg er menuetten fra »Don Juan« den dag i dag fastere assosiert med en noteskole fra min barndom enn med Mozarts opera.

Tidligere kunne man med en viss rett snakke om musikkorientering som siktepunkt. I dag er det helt overflødig. Radio og fjernsyn pumper musikk inn i stuen til oss, grammofonselskapene overgår hverandre i gode innspillinger. Og da får vi musikken i originalsats.

Norske Musikklæreres Landsforbund utvidet ved siste landsmøte pensum i barnepedagogikk derhen at kandidaten i tillegg til tid
ligere bestemmelser skal legge opp 25 lettere småstykker i originalsats (fra forskjellige epoker), innstudert for undervisning. Det er å håpe at det blir en ledetråd i riktig retning. - Barnesanger, folketoner og småstykker av eldre og yngre komponister gir oss stoff nok. Der er tegn som tyder på at samtidens tonekunstnere har fått øynene opp for de krav barn og ungdom stiller til dem.