Bjarne Kortsen

Bjarne Kortsen

Schönbergs opera »Moses og Aron«

Schönbergs navn vil for alltid være knyttet til oppdagelsen av tolvtoneteknikken. Med tolvtoneteknikken ble det for første gang mulig å ordne det tonende kaos som ble skapt da tonalitetens siste skanser var falt. Men det var først etter siste verdenskrig at tolvtoneteknikken fikk vind i seilene og ga støtet til nye musikalske retninger som punktmusikk og elektronisk musikk. Idag er det knapt en ung komponist som med respekt for seg selv ikke komponerer tolvtonemusikk. Av særlig stor betydning for etterkrigstidens komponister ble Schönberg-eleven Anton Weberns musikk. I hans musikk fant de unge inspirasjon til å bryte nye veier i vår tids musikk. Når så etterkrigstidens musikkhistorie engang skal skrives er det derfor ingen tvil om at Schönberg og Webern vil bli viet stor plass og omtale.

Mens vi allerede i noen år har kunnet glede oss over en komplett innspilling av Weberns samlede verk - er Schönbergs musikk av en eller annen merkelig grunn blitt forbigået med nye innspillinger. At det ikke skyldes manglende interesse for Schönbergs kunst viser det enkle faktum at alle tidligere innspillinger av hans musikk enten er utsolgt eller ytterst vanskelig å få tak i. Ved en rekke nye innspillinger av Schönbergs musikk har Philips søkt å råde bot på dette misforhold. Det er nå mulig å få kjøpt Schönbergs Suite op.29, hans berømte 5 orkesterstykker op.16, monodramaet »Erwartung« og sist men ikke minst operaen »Moses og Aron«*), Alle innspillinger er såvel kunstnerisk som teknisk av høy kvalitet og kan trygt anbefales alle som ønsker år sette seg inn i Schönbergs musikk. Av særlig interesse er operaen »Moses og Aron« som jeg her skal gi en kort omtale av.

________
(*) : Schönbergs samlede værker er under indspilning. Robert Craft leder projektet for selskabet CBS, og de første plader er netop udsendt. De rummer »Erwartung«, »Die glückliche Hand«, »Pierrot Lunaire«, »A Surviver from Warsaw« og violinkoncerten. (Red.)
________

Schönberg skrev engang i et brev at han aldri hadde vært irreligiøs og at hans musikk ofte var inspirert av religiøse følelser. Jeg skal i denne forbindelse innskrenke meg til bare å nevne verk som oratoriet »Jakobsstigen« (til egen tekst, ufullført), korverket »Fred på jorden« op. 13 (Meyer), »Kol Nidre« op. 39 og »Moderne Salrner« op. 50 c (til egen tekst, ufullført).

Schönberg var jøde og tilhørte en tid det jødiske trossamfunn før han i 1894 gikk over til protestantismen. Etter nazistenes maktovertakelse i Tyskland i 1933 ble Schönberg tvunget til å forlate sin stilling som leder av Musikkakademiet i Berlin. Han flyktet da til Amerika hvor han tilbrakte den siste del av sitt liv til sin død i 1951. På gjennomreise i Paris til Amerika meldte Schönberg seg inn i det jødiske trossamfunn - antakelig som en protest mot nazistenes jødeforfølgelser.

I et brev (se A. Schoenberg-Briefe) uttrykte Schönberg håpet om at han med komposisjoner som oratoriet »Jakobsstigen«, operaen »Moses og Aron«, »Kol Nidre« og kantaten »En overlevende fra Warsjawa« av sine jødiske trosfeller ville bli regnet som en jødisk komponist.
Særlig gjelder vel dette operaen »Moses og Aron« som henter sitt stoff fra Det gamle Testamente. Operaen »Moses og Aron« ble skrevet så tidlig som i 1930-32, ca. 11 år etter Alban Bergs berømte opera »Wozzeck«. »Moses og Aron« var opprinnelig planlagt i tre akter med siste akt som en stor anlagt scene. Av forskjellige grunner kom Schönberg aldri så langt som til å skrive musikken til tredje akt. Slik operaen foreligger virker den likvel som et avsluttet hele, og det er mulig at Schönberg selv instinktivt forsto dette siden han aldri fikk samlet seg til å fullføre musikken til tredje akt. Stravinsky kommer vel sannheten temmelig nær når han i sine berømte »Samtaler« med Robert Craft uttaler at »Moses og Aron« er »ufullendt men fullbåret - som Kafkas fortellinger hvor selve sujettets natur utelukker en avslutning av vanlig karakter.« Videre karakteriserer Stravinsky »Moses og Aron« som »det veldigste arbeid fra Schönbergs modne år«.

Som nevnt er stoffet til »Moses og Aron« hentet fra Det gamle Testamente. Handlingen følger med få avvikelser (som er dramatisk begrunnet) nøye Det gamle Testamente. Den til dels nokså kontemplative handling har ført til at enkelte musikkforskere har betegnet »Moses og Aron« som scenisk oratorium. Mot bruken av denne betegnelse taler det dramatiske opptrin »Dansen rundt gullkalven« som vanskelig kommer til sin rett ved en konsertmessig framføring av »Moses og Aron«. En skal heller ikke glemme at det er Schönberg selv som har benyttet betegnelsen opera på »Moses og Aron« og at han sikkert har gjort det ut ifra en nøye overveielse. Tallrike framføringer av »Moses og Aron« har bekreftet at den egner seg best for scenen. Det er ingen grunn til å tro at framtida vil skifte syn på dette.

Etterat Schönberg hadde skrevet ferdig sin opera »Moses og Aron« ga han ut »Dansen rundt gullkalven« på eget forlag med det lønnlige håp at det måtte friste en operascene til framføring av hele operaen. Schbnberg ble sørgelig skuffet i disse forhåpninger og måtte vente i mange år før »Dansen rundt gullkalven« ble uroppført. Dette skjedde ved en konsert i Darmstadt den 2. juni 1951 noen dager før Schönbergs plutselige bortgang. Telegrammene om den ovasjonartede mottakelse gledet ham stort. Det skulle imidlertid gå enda tre år før »Moses og Aron« ble uroppført i sin helhet. Oppførelsen fant sted den 11. mars 1954 i Hamburg som ledd i konsertrekken »Das Neue Werk« arrangert av Nordwestdeutscher Rundfunk (NWDR). Men det var først i 1957 ved ISCM-festen i ZUrich at man for alvor ble klar over hvilket genialt verk Schönberg hadde etterlatt den musikalske verden ved sin død. Dirigent her som ved uroppføringen i Hamburg var Hans Rosbaud som høstet mange lovord for sine eminente direksjon av dette uhyre vanskelige og krevende stykke musikk. Jeg skylder å gjøre leserne oppmerksom på at det er samme dirigent som står for den ypperlige innspilling på Philips.

Som antydet i operaens titel er hovedaktørene Moses og Aron. Moses er framstilt som profeten som ikke evner å få folket i tale mens Aron er prototypen på folkeføren. Slik operaen foreligger slutter den med Arons seier over Moses, men siste akt som Schönberg bare har skrevet teksten til, ender med Arons fall.

Musikalsk sett er operaen bygd opp på en eneste tolvtonerekke og dens tre ulike former, omvending, krebs og krebsomvending. Ut ifra dette nokså begrensede tonemateriale skaper Schönberg en genial og dramatisk fortettet musikk hvor alle toner kan tilbakeføres på den opprinnelige tolvtonerekke. Til forskjell fra sin elev Berg i operaen »Wozzeck« anvender Schönberg ikke bare faste musikalske former, men veksler mellom rene og frie musikalske former. Satsteknisk opererer Schönberg med ulike typer kanons og en stor dobbelfuge med temaene i grunnform og omvending.

Den berømte scene »Dansen rundt gullkalven« står med sin opprevede og dramatisk fengslende musikk intet tilbage for Stravinskys »Våroffer« som den har merkelige mange likhetspunkter til felles med. Formelt sett er »Dansen rundt gullkalven« komponert som en femsatset symfoni for soli, kor og orkester. Første sats består av en innledning i orkestret og tre hoveddeler som svarer til sonateformens hoved- og sidetemadel med gjennomføring. 2. sats er formet som en adagio med sterke kammermusikalske innslag. Tredje sats er en tredelt allegro med en kort marsj som første del, en fritt formet rnidtdel som står som kontrasten til en reprise av marsjen i første delen. 4. sats er komponert som en Scherzo i »danse-tempo« hvor musikken er basert på hel- og halvtoneskritt såvel melodisk som harmonisk. Siste sats er delt i en instrumental og en vokal del hvor musikken er av en besettende vill og demonisk karakter.

Karl Wörner har i et essay om »Moses og Aron« pekt på Schönbergs bruk av forskjellige symboler i operaen. En finner således tre ulike symbol for Gud som Tanke, Uendelighet og Kallelse. Musikalsk sett er de to protagonistene Moses og Aron representert ved henholdsvis talesang (Sprech-Gesang) og vanlig sang (Aron synges hele tiden av en lyrisk tenor). Men Wörner mener at det også fins en tydelig uttalt bruk av tallsymbalikk som får en til å tenke på Bach. Han mener at Schönberg sikkert kjente til Bachs bruk av tallsymboler i sin musikk og hevder at tallet 6 stadig går igjen i »Moses og Aron«. Operaens første akkorder omfatter alle tolv tonene i den tolvtonerekke som ligger til grunn for hele dette verk. Hver av disse akkordene har tre toner som må tolkes som et symbol på Tre-enigheten og Gud som Uendelighet. Guds taleorgan i operaen består av 6 talestemmer. Eksempel på dette er Stemmen fra Tornebusken som er satt sammen av 6 talestemmer.

Når en ser hvor fint de forskjellige musikalske og symbolske virkemiddel griper inn i og forsterker hverandre blir en fylt av beundring for musikkdramatikeren Arnold Schönberg. Man vil sikkert i tida fremover oppdage andre trekk ved denna opera som ganske sikkert vil bidrag til å gi Schönberg rang som en av de største operakomponister i musikkens historie.