Musikalier

MUSIKALIER

Svenska Albumblad 1962

12 pianostycken av svenska tonsättare. - Carl Gehr-mans Musikforlag, Stockholm.

Ifølge forordet har hensikten med nærværende publikasjon vært å gi nye bidrag til det ikke altfor omfattende repertoár av nåtidig svensk pianomusikk tilgjengelig også for mindre avanserte amatørpianister. Dette har, naturlig nok, virket bestemmende når det gjelder stykkenes tekniske vanskelighetsgrad, kanskje for en del også når talen er om det kunstneriske. Amatører har vel vanligvis ord på seg for å kunne fordøye mere begrensede doser av nåtidig musikk enn fagets egne folk. Det kan tilføyes at samtlige stykker er blitt til på bestilling fra forlaget. - Svensk mu-sikks nestor, Hilding Rosenberg, innieder rek-ken, og så følger komponistene i tur og orden, plasert efter fødselar. Helhetsinntrykket av samlingen er en innstilling til de musikalske problemene som har gitt seg høyst va-rierte utslag, svingende fra senromantikk via bitonal polyfoni og mere ubestemmelig fri tonalitet til dodekafoni. Systematiske rekke-dannelser er vanskeligere å oppspore. Men musikalsk kvalitet er jo til alt hell ikke av-hengig av hvilke signaler i tiden komponisten måtte følge, og i denne forbinnelse må jeg tilstå at jeg gjennomgående har større giede av de komposisjoner i samlingen som viser mere moderate stiltrekk. Det gjelder således Dag Wiren, Erland v. Koch, Lårs-Erik Lars-son og den yngste i selskapet, Bo Linde, som alle er lyrikere uten å være altfor belastet av fortiden. De er nok temmelig forskjellige, men feiles for dem er at de uttrykker seg i en enkel og klar klaverstil som viser mange sj armerende trekk. Hilding Rosenberg be-veger seg i et mere værhårdt klima i »De kära sekunderna«. De tre avsnittene danner livlige kontraster, og hvert av dem avspeiler en klar musikalsk ide, men inntrykket er noe akademisk tørt. Harmonisk raffinert, men noe pregløs er »Epigram« av Hilding Hall-nas, og noen klar fysiognomi viser heller Ingemar Liljefors i sin forøvrig velformede »Bagateli«. Gunnar de Frumeries faste fortegn i disse omgivelser efterlater uvilkårlig et lettere sjokk, men frasett dette med fortegnene virker han unektelig temmelig gam-

melmodig i »Lyriskt intermezzo«, selv om han meddeler seg med en viss schwung som ikke er uten virkning. Sven-Eric Johanson har behandlet folkevisen »Det sitter en duva på Liljonakvist« i fire variasjoner, men jeg er ikke så sikker på om det sarte vesen vil trives i denne innramning. Det er blitt ganske interessant bitonale småstudier, men det hele virker temmelig ufølsomt. Videre må nevnes Jan Carlstedt som røper utviklet klangsans i sitt »Intermezzo«, mens Maurice Karkoff går et skridt videre og lår 12-tonene slippe til med klart talent. Hans Eklund, nest yngste mann i laget, røper i sin »Fantasia« et mere personlig grep på tingene som lover godt. — Noen bestseller blir antagelig ikke denne samlingen, men den fortjener av-gjort oppmerksomhet, ikke minst blant dem den også har adresse til, nemlig amatør-pianistene.

C.B.

HENNING ANDERBERG: Folkloritmos. - Eget forlag.

Det er ingen -direkte mangel på undervis-ningsmusikk for de yngste årsklasser i våre dager, hvor samlinger, både nykomponerte og eldre ting kommer i rask rekkefølge. Henning Anderberg er også blant de mange som gløder for den unge slekts musikalske oppdragelse, noe som altså har gitt seg utslag i nærværende publikasjon. Stykkene er ordnet i tre hefter hvorav de to første foreligger til omtale. Stoffet er forsåvidt kon-sentrert og greit ordnet med gradvis innfø-ring i det nye som efter hvert melder seg, men ellers er det vanskelig å oppdage noe som ikke finnes fra før. Men Henning An-derbergs småstykker er muntre og underholdende å spille for ungene så forsåvidt kan vel også disse heftene ha sin misjon.

Henning Anderberg har oversendt også en del andre ting til anmeldelse. Det gjelder »Det singing Bridge« og »Lysflammen« for bl. kor, »Landposten« og »Raining« for sang og klaver, samt endelig et klaverstykke »La petite Danseuse«. Anderberg har en evne til å skrive populært som er ganske enestående, ja man kan nesten være fristet til å si: Det får være mate på! Men han bør iallfall korrigere 4. takt fra slutten i »Landposten« hvor bassen selvsagt må noteres som gess, ikke fiss på siste fjerdedel. En god del mere avan-sert er jo klaverstykket som er forholdsvis oppfinnsomt i harmonikken og ellers med et tydelig preg av salong.

C.B.