Finn Mortensens nye verk: En klaverkonsert

Af
| DMT Årgang 38 (1963) nr. 08 - side 303-306

Artiklen er indscannet fra det trykte magasin; der tages forbehold for fejl

  • Annonce

    What sounds do – call
  • Annonce

    Annoncér hos Seismograf

Arne Nordheim
Finn Mortensens nye verk: En klaverkonsert

Kan man snakke om eruptivitet som del av en komposisjonsteknikk?

Jeg tror man til en viss grad kan gjøre det i Finn Mortensens musikk. Helt fra Fløytesonaten, opus 6, komponert i 1953, og fram til Klaverkonserten, opus 25, fra i år, har de voldsomme forløp, de ekstatiske utladninger og de intensifiserte punkter hatt en sentral plass i hans produktion. En karakteristisk forening av intervaller, rytme og dynamikk avtegner seg allerede i motivkjernen fra innledningstakten i fløytesonaten. I åpningen av Klaversonaten opus 7, står samme tendens klart hugget, og i Fantasi og fuge for klaver, opus 13, er det intensifiserte, eruptive satsforløp utkrystallisert til et karakteristisk trekk i Finn Mortensens komposisjonsarbeide.

Mens Finn Mortensens tidligere komposisjoner har forankringer i en arbeidsmåte hvor den motivisk/tematiske kronologi spiller avgjørende roller, står klaverkonserten som veiviser mot nye muligheter. Flere aspekter ved »det-å-haet-tema-og-se- hva -som- kan -gjøres
med-det« viker her plassen for en rent klangdyrkende teknikk. Men utformet som kontraster mellern solo-instrumentet og orkestermassen blir den konserterende virkning fastholdt - og verkets tittel er dermed intakt.

Frigjort fra den omstendlige og mer bundne utvikling vi kjenner fra Finn Mortensens tidligere verker, har uttrykkets karakteristiske intensitet steget flere grader i løpet av klaverkonserten. Satsteknisk er det samtidig innført en betydelig forenkling. Skulle man her føre inn et anmerkningstegn, så må det gjelde uteblivelsen av et sterkere. arbeide med orkesterpartiets instrumentalkoloritt. At man i dette stilistiske klima, og i løpet av de ti minutter verket varer, møter samme karakteristiske akkord understreket 22 ganger i fff og i samme instrumentasjon, opparbeider selvsagt sterke elementer av monotoni. Det er selvfølgelig gjort med overlegg og tilsiktelse, for netopp denne akkorden blir det faste klanglige holdepunkt i det tre-delte verket.

Akkordens tyngdepunkt i b understrekes i bassregistret og tydeliggjøres av sentrerende toner i diskanten. Ser vi på instrumentasjonen (eks. 1) og tar akkordens hyppighet i betraktning, går det vel klart fram at det her dreier seg om en tonikaliseringsprosess.
En serie på fem akkorder eller akkordspredninger, ligger til grunne for hele verket. Første og siste akkord danner ekstremer. Den første akkordens tette beliggenhet kontrasterer mot spredtheten i den siste. Vi finner denne akkordrekken i strykerne, ved begynnelsen av den langsomme midt-delen. (eks. 2).

Den oppadstigende bevegelsen i klaveret er en intervallrekke som spiller en vesentlig rolle i utarbeidelsen av denne delen. Rekken har ingen seriell funksjon i verket, men danner i sine forskjellige former et material-forråd som komponisten bruker fritt. I sin enkle spiralform finner vi den som et gjennomgående ornament i klaveret i den langsomme midtdelen, spilt ut mot clusters avledet fra deri grunnleggende akkordrekke. (eks. 3).
Bruken av all-intervallrekken får altså ingen gjennomgripende seriell funksjon i Finn Mortensens klaverkonsert. Men de rene hørselsinntrykk fra en seriell prosess har likevel vært inspirerende faktorer i utformningen, for intervallenes distans, deres styrkegrader og differensierte varigheter vekker til live mange minner om strengere ordninger av et musikalsk forløp.

Utvidelsen av intensitetsbehovet i Finn Mortensens musikk setter i klaverkonserten tydelige spor etter seg i utarbeidelsen av sakens pianistiske side. Overført til klaveret erclusterteknikken her artikulert på tre måter: spill med håndflatene, med knyttnever og med underarmene. Man kan si at Finn Mortensen blant annet bygget videre på spillemåten til jazz-pianisten Cecil Taylor - og gjort det ut fra samme behov: intensitetsøkning. Et utsnitt av klaverpartiet mot slutten av verket viser flere av de forskellige spillemåter som her er tatt i bruk. (eks. 4).

Finn Mortensen har tilegnet Kjell Bækkelund sin klaverkonsert, og sier at den er skrevet opp til denne eminente pianistens spillestil og temperamentsmessige egenart. Alle som var til stede ved uroppførelsen den 11. september i år fikk følelse av tolkningens identitet da Kjell Bækkelund drev temperaturen i været. Det bidro til å notere verket som en avgjort seier for Finn Mortensen.

Årgang 38/1963, nr. 08