Opera i en løpetid

Opera i en løpetid

Den unge norske opera er blevet debatteret kraftigt i dette efterår. Følgende artikel er hentet fra DAGBLADET den 5. november, hvor den figurerede som usigneret leder.

Det skal karakterstyrke til for å selge elastikk i metervis. Uten at noen har sagt det før, kan vi nå fastslå at det er samme styrke som skal til for å kunne drive opera i Norge.

Den norske opera er i disse dager stilt mot muren for sin repertoarpolitikk, nærmest anklaget for å ha sviktet noen sentrale oppgaver. Opphopningene av operetter og de tvilsomme operapartiturer er i ferd med å stenge veien for en gryende operakultur i vårt miljø. Man kan si at den edle og alltid aktuelle vare elastikk i denne forbindelse er tøyd lovlig langt. Tør vi antyde til bristepunktet?

Den norske operas sjef antyder selv dette kritiske punkt: Hvordan og i hvilken grad institusjonen er bundet av et repertoar som bare ligger populært an. Det går tydelig fram at de bevilgende myndigheter i operasaken på en ganske urealistisk måte opphøyer billettintekten til et musikkdramatisk ledemotiv, og dermed skaper et monotont og unyansert grunnlag for Den norske operas framtid.

Men det er også klart at Den norske opera for lengst skulle ha slått i disken over å bli så grundigt snytt på målet. Den styrke og kvalitetsbevissthet må man forlange av en kunstnerisk ledelse at den sier klart fra hvor grensen går.

Det er også noe urealistisk ved Den norske operas status i vår kulturelle husholdning. Vi kan bare tenke på dens underlige funktion som Riksopera. Her skal vi straks skyte inn at troen på desentralisering av kulturgodene er usvekket - bare det ikke går ut over kulturen.

Eksempel: Den norske opera skal etter sine statlige forutsetninger gi forestillinger også utenfor Oslo. Den gav i sin tid de beryktede «Operakavalkadene» med klaverakk. rundt om i landet. Nå er det Puccinis «Tosca» som i sin pianoeksistens, så å si på repetisjonsstadiet, skal vinne det norske folk for operasaken. Enhver med kvalitetssansene i behold innser straks det groteskt talentløse som nødvendigvis må være drivkraften i å statsautorisere destruerte åndsverk. Puccinis - eller andre operakomponisters - egenart overlever ikke en klavertilværelse tilpasset de geografiske forhold.

Mener vi det alvorlig med Den norske opera - eller er også den sprunget ut av det kulturelle prestisjebehov, noe vi kan vise til i representative øyeblikk? Spørgsmålene kan forplante sine vibrasjoner nedover i musikklivet. Langt der nede spirer mistanken om at det er mye halvgjort arbeid og mange lodne tanker som preger tingenes tilstand. Vi har institusjonene, orkestrene og nå også Operaen, men fremdeles mangler vi det avgjørende ledd i kjeden: en musikkhøyskole. Uklarhet i årsak og virkningsforholdene har gjort at den kommer sist i rekken.

Man skal derfor heller ikke undre seg over de uklare forhold ved Den norske opera. Men vi skal mer enn undre oss over den hensynsløse utnyttelse av folks konstante løpetid når det gjelder operetter. Den sportsgrenen kan like godt sages over med én gang. Det henger ingen andre på den enn noen forlorne tanker om at kulturlivets billettinntekter er til for å økes.

Og slike tanker kan gjerne knekke nakken i fallet.