Omkring Charles Ives

Af
| Årgang 41 (1966) nr. 02 - side 52-52

DUT-OPFØRELSER

Doris Holland-Axelsen:

Omkring Charles Ives

Den norske Ives-kender Doris Holland-Axelsen skriver om den amerikanske komponist — hans Concord-sonate opførtes den 14. marts. Se desuden Robert Nauers anmeldelse af indspilningen af Ives' 4. symfoni.

l Ives' komposisjoner, som er skrevet før Arnold Schönberg begyndte sin banebrytende karriére, finner man dissonanser, tonegrupper, multi-rytmer og andre komponenter som er vesentlig for vår tid. Men Charles Ives var nesten ukjent i Amerika inntil han i 1947 - 73 år gammel - fikk »Pultzer Prize« for sin 3. symfoni. På tross av at de fleste av hans verker er skrevet før 1915, ble flere av dem, bl. a. hans 2. og 3. symfoni, ikke spilt för mange år etter hans død. I de senere år har derimot hans komposisioner fått en bred plass i amerikanske konsertprogrammer, hvilket delvis skyldes grammofonselskapenes virksomhet

Og det var hans egen skyld, at denne fremrakende komponist ikke ble kjent tidligere. Selv om Ives kom fra en musikalsk familie og var utdannet som musiker valgte han å bli forretningsmann. Han var president og direktør for et av datidens mest kjente forsikringsselskaper i New York, inntil han i 1934 måtte gå av på grunn av sykdom.

Charles Ives hadde studert komposisjon ved Yale University med den kjente konservative komponisten Edward Burlingame Hill, som var kjent for å være motstander av alt nytt i musikken. Dette er grunnen til at ingen av Ives' student-komposisjoner spilles i dag. Hans egen skildring av sin barndom i en liten New England by er meget opplysende. Søndag ettermiddags-konserter av byens janitsjarorkestre var for ham en kilde til nye musikalske undersökelser i blandingen av de forskjellige harmonier. Han kunne gå rundt på markedsplassen og finne fram til steder hvor han kunne høre to eller flere orkestre spille samtidig. Som ung gutt likte han disse dissonanser, disse harmonier som smeltet sammen bare rent tilfeldig.

Det er på denne »New Englands-bakgrunn« at det er så vanskelig for en europeer å forstå Ives' musikk. Han stammet fra en gammel New Englands ætt, fra en av de ætter som befolket Amerikas nordøstkyst i det 17. århundre, og som senere bredte seg utover hele landets vestkyst. New Englenderne holdt fast ved sine strenge livsvaner og filosofi, en puritansk, men samtidig materialistisk mentalitet.

I hele sin musikk ga Ives uttrykk for denne forbindelse med New Englands-tradisjonen. Det er på det feltet »At han alltid har Amerika med seg« for å sitere hvad en kritiker skrev om Ives' musikk. Enhver amerikaner kjenner Ives' idéer som en framstilling av det innerste i folkets mentalitet, som er vokst fram fra det puritanske Englands religiøse tankeliv. Bare en liste av titler over Ives' verker viser hvorfor disse virker fremmed på en europeer. F. eks. »Concord« har stor betydning i amerikansk kunstliv, politikk og historie.

Ives har også et typisk tørt »New Englands-humør«, som ofte preger hans komposisjoner. Et godt eksempel på dette er hans bruk av »ragtime rytmer« i enkelte kjente puritanske kirkesanger. Det var en dristig idé av en komponist i år 1900 å offentliggjøre en kirkemelodi tilsatt en dissonant ragtime-bass som går »vili« på det mest alvorlige sted i teksten og får konsertpublikum til å brøle av latter, fordi alle - både publikum og musikere - kjenner grunnlaget for denne humoristiske handling.

l sitt store verk »American Music« skriver Gilbert Chase at Ives kunne ha været en verdenskjent skikkelse fordi han skrev sine verker før Schönberg. Men det er meget lite sannsynlig at han ville blitt akseptert i datidens konservative amerikanske musikkliv.