Den stærke slått og Morten Levy

Af
| DMT Årgang 49 (1974-1975) nr. 08 - side 172-175

Artiklen er indscannet fra det trykte magasin; der tages forbehold for fejl

Reidar Sevåg:

Den stærke slått og Morten Levy

Kandidatstipendiat Morten Levy, Københavns Universitet udsendte sidste år en bog
( »Den stærke slattt, forlaget Wormianum 7974, 744 s.j, hvori han fremsætter nogle dristige, men spændende hypoteser om sammenhængen mellem en særlig afgrænset del af de norske slatter (Setesdal-slatter, de såkaldte »gorrlause«-slàtter) og middelalderens tidlige flerstemmighed, i særdeleshed den berømte St. Magnushymne fra Orkney-øerne. DM7 har bedt Reidar Se våg, Norsk Folke-musikksamling, Oslo Universitet tage stilling til Morten Levys bog.

»Den stærke slått« har Morten Levy kalt sin nyss utkomne bok. Det lyder som en roman. I virkeligheten er det en slags detektivhistorie med adskillige overraskelser. Overraskende vil det vel være for de fleste at en danske har funnet på å gi seg i kast med norske hardingfeleslåtter, en konstellasjon som hos nordmenn lett vil kalle på mistankens skjerpende blikk: Er her mon begått helligbrøde? Danske forskerkolleger vil trolig hefte seg ved at forfatteren i en viss forstand har havnet på villsomme veier i forhold til sine etablerte forskerinteresser: Det er en historisk studie som foreligger, fra en mann som tidligere har vist liten interesse for historiske problemstillinger. Allerede valg av emne og anlègg er altså egnet til å vekke nys-gjerrighet og reise spørsmål, spørsmål som forfatteren kloke-lig har valgt å besvare alt på bokens første sider: »Det som har fået mig til at beskæftige mig med hardingfelemusik er den følelse at stå over for noget ubegribeligt ... Min situation ligner meget den jeg ville være i hvis jeg var vokset op i et land der kun kendte Anders And og Goethe, og jeg en dag blev stillet over for mennesker der kunne fortælle de homeriske digte. Det ville være storslået og ubegribeligt, og sådan føler jeg slåttemusikken«.

Det må man kalle litt av en åpning! Hva skal man tro? Det dreier seg dog om folkemusikk, som vanligvis ikke regnes for å være altfor komplisert, og det dreier seg om et naboland man ifølge historiebøkene har delt tykt og tynt med i 400 år, altså ikke om Balkan eller Sardinia. Driver forfatteren utidig kokettering med nordmennene, eller er det et forsøk på å bondefange lesere med lokkende formuleringer på bokens første side? Sagt på en annen mate: Hvor interessant er egentlig norsk hardingfelemusikk? Til det kan en musikketnolog med god samvittighet svare: Ikke all hardingfelemusikk er like spennende, men innenfor det skikt vi kan kalle de arkaiske slåttetyper, fins et veld av eiendommelig materiale, lokkende for enhver som er på jakt efter stoff utenfor den slagne landevei, og lite bearbeidet videnskapelig. Efter noen års samliv med denne musikk, kan forfatteren samle sine inntrykk i følgende karakteristikk: »For mig er den musik særlig karakteriseret ved både henrykkelse og strenghed, og den manifesterer på én gang et umådelig højt intellektuelt niveau og den snævrest mulige sammenvoksen med det bygdeliv den i århundreder har tilhørt«.

Denne storartede attest er forfatteren i færd med å begrunne gjennem et detaljstudium av slåttenes »særlige musikalske logik«, altså en strukturanalyse. For det formål har han valgt seg ud en avgrenset del av nevnte slåttmateriale: en liten gruppe Setesdal-slåtter med sterkt fellespreg. De kalles »gorrlause« fordi bas-strengen er »ekstra løs«, stemt helt ned til f. Norske skjønnere vil komplimentere ham med dette valg. Når sant skal sies, har han - for å bruke et prosaisk bilde - forsynt seg med selve smørøyet i den norske »slåttegrøten«, lagt hånd på en av de mest fascinerende godbitene i norsk folke-musikktradisjon. Resultatet av denne undersøkelse må vi imidlertid bare se frem til, det er nemlig ikke det som foreligger. Nærværende bok skyldes ganske enkelt en avsporing. Forfatteren ble underveis, mot sin hensikt, fanget inn av et merkelig historisk perspektiv på stoffet, så merkelig at han lot seg friste til en langvarig og anstrengende, men åpenbart også spennende jakt på materiale til underbyggelse av den hypotese som efter hvert formet seg i hans hode: hypotesen om en direkte musikalsk sammenheng mellem en gruppe danseslåt-ter fra det 20. århundres Setesdal og klingende musikk fra 1100-tallets »Noregsvelde«.

Flere utgangspunkter for historisk fabulering forelå allerede i tilknytning til de gorrlause slåttene, trukket frem av tidligere forskere: Foruten »gorrlaus«-navnet bærer disse slatter i Setesdal også det eiendommelige navn »Rammeslått« eller »Rammeslag«, og helt til siste århundreskifte sto de for setesdøler som innbegrepet av dansemusikk med ekstatisk karakter og magisk virkning. Samme slåttnavn gjenfinnes i den middelalderske Boses saga, hvor slatten tillegges samme slags virkning. Og hos Saxo, i en beretning fra Erik Ejegods hoff ca. år 1100, skildres ekstatisk dansemusikk i helt parallelle vendinger, riktignok uten navnet Rammeslag nevnes, men på forunderlig vis har Arild Huitfeldt i sin Danmarckis Rigis Krønicke fra 1603 føyet ordet rammeslag til i margen på det sted, hvor han omtaler nevnte Saxo-historie. Her er altså adskillig grunn til å sperre øynene opp og spørre seg om av hvilken art sammenhengen mellem Setesdal-tradisjonen og middelalderen kan være.

At de gorrlause slatter skulle inneholde musikalsk materiale av virkelig høy alder, er i og for seg ingen spesielt dristig tanke. Men moderne forskere er helst skeptiske når det gjelder muligheten for å dokumentere noenlunde håndfaste musikalske overleveringer fra f.eks. middelalderen innenfor skandinaviske folketradisjoner. Man kan vel gå ut fra at forfatteren gikk i gang med å bygge opp sin indisiekjede først efter at han hadde funnet sitt musikalske »kronvitne« (som vi skal komme tilbake til). Uten det ville det hele vært hapløs gjerning. Men slik boken er komponert, gjemmes dette »clou« til sist, og forfatteren starter forsiktig med å rydde vei, ved å lette frem mulige musikalske støttepunkter og ved å forsöke å eliminere naturlige motforestillinger. Først går han Setesdalstra-disjonen efter i sømmene for å forsikre seg om at de to betegnelser »gorrlause slatter« og »rammeslag« dekker samme musikalske virkelighet, og for å presisere likheten i kontekst mellom disse slåttene og de to middelalderberetningene. Så griper han fatt i en teknisk-musikalsk detalj i Boses saga: »Da greb Sigurd den streng, som lå tværs over strengene og bad kongen belave seg på Rammasalg«. (s. 34). Enhver som håret begrep om hvordan en harpe fungerer, vil innse det gåtefulle i beskrivelsen. Den meget forsiktige vil si at vi står uten mulighet for å fatte en eventuell mening i utsagnet og at vi derfor bør la det ligge. Når forfatteren ikke vil la seg avspise med dette, er det fordi han her øyner en mulig parallell til omstemningsfenomenet i hardingfelemusikken. Blant de mangfoldige stemmemåter slåttemusikken har benyttet seg av i senere tid, er den gorrlause, med bassen ned til f, en av de sjeldne.

»Det som kalder på en sammenligning, er det forhold, at både Rammeslag og de gorrlause slatter ... forudsætter et særligt tonalt materiale, som, ihvertfald for de gorrlause feleslåtters, og efter al sandsynlighed også for middelalderslåttens vedkommende, kommer i stand ved tilføjelsen af en extra tone til det ellers benyttede toneforrád. Den extra tone er af grundlæggende betydning for de gorrlause..... Den extra tone må også have haft stor betydning i Rammaslag, siden sagaskriveren overhovedet nævner omstemningen i en kontext som ellers ikke går i musikalske detaljer«, (s. 35).

Efter slik å ha âpnet for muligheten av en musikalsk forbindelse, spør forfatteren: Men hvordan skal vi tenke oss en islandsk 600 år gammel harpeslatt overført til en norsk nutidig feleslått?

For å løse den gåten, må han dukke ned først i den videnska-pelige diskusjon om sagalitteraturen, dernest i instrumentproblematikken. For en ikke-spesialist i sagastoff ser det ut som om han gir gode argumenter for det syn at iallfall de relevante deler av Boses saga - bryllupsscenene med spillemannsinnsla-gene og slåttenavnene - er hentet fra folkesagn og folkeliv langt eldre enn saganedskriften fra 1300-tallet. Boses saga knyttes med mange motiv-bånd sammen med andre fornal-dersagaer og med heltesagn fra Edda-diktningen, og det hersker visstnok ikke lenger tvil om at dette fortelle-stoffet har vært utbredt også i Norge, og av alle landsdeler ser det ut til at Agder, Telemark og Vestlandet har statt sentralest når det gjelder diktekunsten. Nesten alle de gamle norske skalder er knyttet til Sydvest-Norge, det område landnåmsmennene kom fra. Også senere har dette området utmerket seg ved sin rikdom på diktning og fortellestoff. Mange av folkevisene på Agder og i Telemark går tilbake på stoff i fornaldersagaer, og stavkirkeportalene på Agder vidner direkte om denne diktningen: De spenner i sine billedfremstillinger over hele Sigurd Favnesbanediktningen.

Forfatteren stiller sammen (efter Finnuar Jonsson) de steder i den norrøne litteratur hvor harpen spiller noen større rolle og understreker hvor nær disse harpediktninger står hinannen. Samtidig kan han peke på forhold som direkte forbinder disse harpesagaer med middelalderens Setesdal og Agder, bl.a. at to stavkirkeportaler fra Setesdal viser Gunnar i ormegården som spiller harpe med tærne; videre at stormannen Ragnvald (Kale) Kolsson fra Agder - som blir særlig viktig lenger frem i boken - nevnes som den eneste skald som vi vet kunne spille harpe.

Fantasifull, men vel ikke uforsvarlig, er forfatterens forsiktig formede forslag til forklaring på hvordan Huitfeldt omkring år 1600 kunne forbinde ordet rammeslag med spillemannsberetningen hos Saxo. Hypotesen er inspireret av den maten historikeren Torfæus kunne »dokumentere« fornaldersaga-fortellingen om Sigurd Favnesbanes datter som blev transportert i en harpa til Spangereid (Vest-Agder), oppdratt hos en bonde og senere f unnet av Ragnar Lodbrok som giftet seg med henne, l 1664 traff Torfæus folk på Spangereid som ikke bare kendte hovedtrekkene i historien, men som mente seg å stamme fra nevnte »kongedatter«.

På lignende mate, sier Levy, kan Huitfeldt, som hadde god forbindelse med Norge, ha mødt en levende tradisjon om at en spillemann fra Agder engang spilte for en danske konge som ble så ustyrlig av musikken at han slo fire mann ihjel. Og han føyer til: Hvis det dessuten skulle være en kjerne av sannhet i beretningen, »skulle altså Rammeslag have været kendt omkring 1100«.

Det andre tankekorset, hvordan vi skal forestille oss en musikalsk slåtteoverlevering fra middelalder til nutid, lår seg ikke løse så tilfredsstillende. Når kom felen til Setesdal? Hvilke instrumenter sto til rådighet i århundredene forut?

Hva skjer med en slått når den overføres fra et instrument til et annet? Hvor meget kan den tåle av slik overføring uten å miste hva man kan kalle dens identitet? Forfatteren redegjør utførlig for instrumentkilder og -hypoteser, men unnlater klokelig å binde seg til noen bestemt instrument-teori. Istedet presenterer han tre forskjellige, mulige overføringshypoteser hvor henholdsvis harpen, middelalderfelen og strykeharpen danner utgangspunkt og bindeledd til den nyere tids fiolin og hardingfele.

I bokens annen del kaster forfatteren umiddelbart sitt trumf-ess på bordet: »Det var først efter at jeg gennem et år eller mere havde interesseret mig særligt for de gorrlause slatter .....at det gik op for mig, at der var visse umiskændelige lighedstræk mellem disse slatter og den berømte orkneyøiske Hymne til den hellige Magnus«.

Hymnen, hvis nedskrift vanligvis blir datert til ca. 1280, står sentralt i den vitenskapelige diskusjon på grunn av den egenartede tostemmighet: Gjennemført bruk av parallelle terser, men dessuten fordi det også melodisk har vært vanskelig å passe den inn i noen kirkelig - eller folkelig - musikalsk sammenheng. Her kommer forfatterens strukturanalyse av slåttene inn i bildet: »Det, som hymnen ligner de gorrlause slatter ved er selve den måde tonerne i den er organiseret på, dens tonalitet.

.... Hvis der ikke med hymnen var tale om en korsats, hvis ikke dens satsbillede var så ikke-instrumentalt, kunne man sige, at vi i middelalderhymnen havde fundet en fjerde gorrlaus. Af den art er forbindelsen«, (s. 81, 83).

I et appendix gjennemfører forfatteren den teknisk-musikalske analyse og sammenligning som skal dokumentere hans påstand.

Men hva har Setesdal med Orknøyene å gjøre? Igjen har forfatteren måttet orientere seg i et nytt spesialem-ne: Orknøyenes historie på 1100- og 1200-tallet og forholdet til Agder. På ny ser det ut til at forbindelseslinjene er klare og direkte. Vi får den dramatiske historie om hvordan Agder-stormannen Ragnvald (Kale) Kolsson i 1130-årene gjennemførte et politisk kupp på Orknøyene og overtok makten. I forlengelsen av Nils Wallins synsmåter (STM 1961) plaserer forfatteren Magnushymnen midt i det politiske spill og gir, for egen regning, hymnen propagandafunksjon: »... netop det, at Magnushymnens komponist (som forfatteren mener kan være Ragnvald selv) har benyttet de ramme slatter som forlæg, gør hymnen til et sjældent gjennemført eksempel på, hvordan politisk-ideologisk, propaganda lader sig føre med musikalske midler«, (s. 95).

Dermed har forfatteren sluttet sin ring: Levende Setesdal-slåtter er knyttet sammen med norsk, dansk, islands og orknøyisk middelalderkultur. Er bevisførselen bærekraftig, får det betydning ikke bare for vår kunnskap om Magnushymnen, Bose-sagaens Rammaslag og de gorrlause slatter, det får konsekvenser også for diskusjonen om utviklingen av tidlig kirkelig flerstemmighet, særlig gymelens opphavsproblem, dessuten for synet på norsk sangtradisjon som hittil har vært uten holdepunkter for gammel flerstemmighet.

Hvor mye skal man så våge å tro på av dette fantasifulle - for ikke å si fantastiske - puslespill, hvis gebrekkelighet forfatteren er klar over, men ikke desto mindre satser sitt rykte på? Det faste utgangspunkt er analysen av gorrlausenes melodiske struktur. Den er det intet å si på. Problemet er om strukturen er særpreget nok og tilstrekkelig lik Magnushymnens til å sannsynliggjøre en historisk forbindelse som det ad andre veier også er åpnet en mulighet for. Gorrlaus-strukturen er meget spesiell for moderne ører. Forfatteren sammenligner både små og store trekk. Han viser at både hymnen og slåttene har tre hovedavsnitt hvorav det midterste hever seg opp over de to andre. Dette er selvsagt et så alment forhold at det alene ikke har noen bevisverdi. Han viser også at begge viser et »slynget« bevegelsesmønster, vesentlig bygget på skiftende ters- og sekundskridt.

Det er ikke snakk om identitet i bevegelsene, men mer om likhet i konstruksjonsprinsipp. Dette prinsipp, denne formeloppbygning må imidlertid gorrlausene - og hymnen - dele med hovedmengden av all gammel instrumental folkemusikk i Norge. Og hvor utbredt prinsippet kan ha vært ellers i Nord-Europa, er ikke godt å ha noen mening om. Videre trekkes tonearts- eller skala-forholdene inn. Fra tidligere diskusjon om hymnen står den »lydiske« kvart sentralt i bildet. Forfatteren har kunnet giede seg over at alle gorrlausvariantene spilt på fele - dog ikke den sungne versjon - har denne kvarten gjennemført, men han har nok visst for meget om intervallproblematikken i norsk folkemusikk til å gjøre noe nummer av dette samsvaret. Det som blir igjen av virkelig betydningsf ull likhet, og det som klarest skiller gorrlausene ut som slåttegruppe, er utformningen av den midtre del hvor rammeintervallene ut-gjøres av grunntone og seksten over, med stor ters og forstørret kvart i viktig posisjon, mens kvinten har liten vekt, enda mindre i slåttene - hvor den ofte er »svevende« - enn i hymnen som tross alt, efter kadensering på seksten, starter »nedgangen« med en markert kvint. Slåttenes melodiske løp er i det hele mer »ubegribelig« enn hymnens. Dennes tostemmighet, og det at den bare eksisterer på papir i middelaldernotas-jon, gjør imidlertid sammenligningen temmelig problematisk. Jeg er likevel tilbøyelig til å gi forfatteren rett i at vi står overfor en strukturlikhet av såpass spesifik karakter, at man bør være åpen for muligheten av historisk slektskap av en eller annen art. Det er en fortjeneste at han har oppdaget denne likhet under så vidt forskjellige fremtredelsesformer, og det bør iallfall være grunn til å anta at den gamle hypotese om folkelig bakgrunn for Magnushymnen, nordisk eller britisk, må være blitt noe styrket gjennem dette arbeidet. Forsøket på å plasere hymnen helt konkret i tid og omstendigheter er u-tvivlsomt frimodigere enn noe tidligere plaseringsforsøk. Om det er urimeligere, vil jeg overlate til andre å bedømme.

Så lenge det er tale om sammenligning med Magnushymnen, opererer forfatteren nødvendigvis med relativt abstrakte to-nalitetsmønstre. Han tyr til maqam-begrepet for å begrunne hvordan den tilsynelatende fredelige hymne kan ha fått overført på seg den gorrlause tonalitets hedenske og magiske assosiasjoner. Det er en tankevekkende henvisning, selv om sammenligningen mellem maqam og gorrlaus tonalitet befinner seg på overflaten og det forhold som søkes begrunnet er helt hypotetisk. Når det gjelder forholdet til Bosesagaens Rammaslag, virker det som om han har hatt lyst til å tenke langt mer konkret, nesten som om middelalderslåtten skulle ligge tett opp til deler av »Norafjells«, den best kjente av de tre gorrlausene. Det henger sammen med gorrlausenes sterkt idiomatiske felekarakter og forfatterens manglende lyst til å gå inn på hvilke sannsynlig forandringer bruk av andre instrumenter ville føre med seg, forøvrigt et såre vanskelig kapitel å innlate seg på. Forfatterens hjerte henger derfor ved hypotesen om et virkelig gammelt strykeinstrument som forløper for fiolin og hardingfele og medium for middelalderslåtter. Det er neppe den mest nærliggende mulighet, dersom man vil knytte forbindelsen helt tilbake til 1100-tallet på norsk jord. Ikke engang 400 år senere har vi noe konkret grunnlag for å plasere strykeinstrumenter i Setesdal. I min tanke er sannsynligheten langt større for lyre og harpe, de instrumenter som vi må anta også dekkes av sagaenes harpebetegnelse.

Særlig hvis vi tår utgangspunkt i de ytre områder av Agder - som ligger langt fra Setesdal - og i de sosiale lag som Ragnvald Jarl hørte hjemme i, må vi ha lov til å tro på en sammen-hengende tradisjon så langt tilbake som til 1100-tallet når det gjelder bruk av iallfall et eller annet strengeinstrument. Og dette er tilstrekkelig for forfatterens hypotese, selv om instrumentet og det tilhørende slåtterepertoire skulle ha kommet adskillig senere til det indre Setesdal. Jeg tror ikke at f.eks. eventuelle harpeslåtter nødvendigvis må ha fått sin musikalske identitet gjennemgripende forandret ved overføring til strykeinstrument. Noe har selvsagt skjedd, men om dette kan vi bare fabulere. Det er f.eks. fristende å dvele ved den tanke at man på en harpe kan spille den fascinerende kontrarytme som i gorrlausene fremkommer i forholdet mellem fottramp og buefrasering. Og dersom middelaldersk harpespill - lik middelaldersk, og senere folkelig, spill på strykeinstrumenter - har benyttet bordun og vekselbordun, har det teoretisk kunnet skje mer logisk-musikalsk, mindre teknisk bestemt, enn på strykeinstrumentene. Her rører vi ved det gorrlause element - den dype f-bordun - som forfatteren gjør til et hovedpoint i hypotesen om omstemning som forbindende element til middelalderen. Han ser senkningen av basstrengen en tone som en rimelig parallel! til den ekstra »tverrstreng« sagaen nevner og tolker det slik at begge betyr »utvidelse av tonematerialet med en tone«. Bortsett fra problemet med å tå sagaskriveren alvorlig, får forfatterens utságn mening bare hvis man tenker i felebaner, eller tenker seg en bordunbruk på harpe lik den på felen, begge deler mer enn hypotetiske. Det dreier seg nemlig ikke om utvidelse av tonematerialet i melodisk forstand. På felen spilles slatten innenfor vanlig toneomfang, men fordi den struktuelle hovedtone har fått en uvanlig plasering (f) og man ønsker å styrke denne med bordun på oktaven under, må basstrengen senkes. Til å sannsynliggjøre at disse to feletekniske trekk i gorrlausene har konkret sammenheng med den slåttetradisjon som må ha gått forut, er nok sagaens »tverrstreng« i tynneste laget. Men så bør det føyes til, at hvis et 3-strenget middelaldersk strykeinstrument har vært et ledd i den kjede som har overført rammeslag til fiolin og hardingfele, er det grunn til å tro at slatten der har hatt samme plasering og stemmemåte: f - d - a', så teknisk-logisk og så kunstnerisk virkningsfull er denne plasering.

Nå fins det mere grunnleggende problemer knyttet til sagaens Rammaslag: Er det rimelig å forestille seg at sagaskriveren og hans lesekrets, eller alle de som kan ha hørt og fortalt historien i århundredene forut, forbandt den med konkret musikk? Eller har den fungert bare som sagn- og dikt-motiv? Folklorister av fag vil muligens efterlyse et større perspektiv på denne type av sagnmotiv og en mindre selektiv behandling av emnet. Man kan også spørre om ordet ramm er så sjeldent at det som slåttebetegnelse bør gis vekt som indisium til å forbinde 1300-tallet med 1800-ta Ilet. I Norge brukes fremdeles ramsalt sild og ramsvart kaffe, og her er en mengde mennesker som er ramme i en eller annen henseende. Tilbake står likevel det faktum at et rammeslag bare er kjent fra Setesdal, og at slatten i hele sitt vesen er så arkaisk som noe man kan finne i norsk folkekultur.

Mange vil sjarmeres av forfatterens fantasi og dristighet og hans pedagogiske tilretteleggelse av stoffet. Mange vil vel også fristes til å kalle byggverket et korthus. Men uansett hvor meget som blir stående, er det fortjenstfullt at forfatteren har våget seg ut på et så vanskelig tilgjengelig emne. I dag lever hardingfelemusikken sterkest i områder hvor felen for alvor slo igjennem først på 1700-tallet. At det ikke er noen »1700-tallsmusikk«, springer i ørerne på enhver. »Den stærke slått« har aktualisert praktisk talt alle de problemer som knytter seg til slåttenes mørklagte forhistorie. Det vil utvilsomt få varige virkninger.