Dagens norske musikk et mangesidig felt

Af
| DMT Årgang 52 (1977-1978) nr. 01 - side 31-32

Artiklen er indscannet fra det trykte magasin; der tages forbehold for fejl

Annonce

Edition s

Annonce

Annoncér hos Seismograf

Dagens norske musikk et mangesidig felt

Af Kjell Bækkelund

Skal en karakterisere den musikken som skrives i Norge i dag, er det ord som best beskriver situasjonen: mangfoldighet! De mest forskjellige »retninger« og kunstneriske ideer kommer til uttrykk, og det er vanskelig å si at den ene eller den andre er den mest toneangivende.

Det en også opplever er en manglende musikkideologisk diskusjon, slik den tidligere kom til uttrykk når representanter for »det nasjonale« og »det nye« grep til pennen for å si at en forandring var påkrevd. Nå -1977 - er det sjeldent at komponister med ulike idealer griper til pennen, og det hele forteller bare om fred og fordragelighet. Selvsagt er det noe positivt i dette, det vitner om økt toleranse og mindre selvsikkerhet, men vitner også om at den kunstneriske kampsituasjonen -hvis nødvendighet ikke bør neglisjeres - ikke lenger står i fokus.

Selvfølgelig hører også dette med: dagens norske komponister står - i likhet med de andre skapende kunstnere - foran viktige forhandlinger med den norske stat (godthjørelse for sine prestasjoner, berettigede krav overfor forskjellige institusjpner og egen forhand-lingsrett overfor staten), hvilket selvsagt krever enighet i geleddene.

De etablerte

Så over til selve musikken.

En rekke av den norske tonekunstens store navn er døde i løpet de siste ti årene, det gjelder både den symfonisk spennende Ludvig Irgens Jensen, den særdeles fantasirike David Monrad-Johansen, »særlingen« - den innadvendte modernisten Fartein Valen, spøkefuglen Evard Fliflet Bæin, og det gjelder eneren innen den nasjonale retning, Eivind Groven.

Men andre av de »etablerte« er fortsatt aktive og i sterk utvikling. Det gjelder både Klaus Egge og Harald Sæverud. Den sistnevnte fylte 80 år i april og ble - selvsagt - hyllet som seg hør og bør. Hans musikk inntar også en sentral plass innen norsk tonekunst. - Klaus Egge - fylt sytti år - er fremdeles et kraftsentrum i norsk musikk, ikke lenger som den sterkt engasjerte organisasjonsmannen, men konsentrert om komposisjonsarbeidet sitt. Hans tredje klaverkonsert er bliit uroppført, og en ny blåsekvintett ligger klar til oppførelse. Det er verd å legge merke til at hans tidligere ungdomsverker (strykekvartetten, klaverkonsert nr. l, blåsekvintetten, sanger) opplever en rennesanse: selve visjonen i Egges tonespråk kommer ikke minst til uttrykk i hans tidlige verker.

Sparre Olsen og Bjarne Brustad - seniorer i norsk musikkliv - er navn som fremdeles har beholdt glansen. Den hyperproduktive Geirr Tveitt er i de snere år blitt populær innen en stor lytterkrets, ikke minst for sine treffsikre viser, der hans karakteristiske tematiske materiale ofte glimter av gull.

Modernister

Mange av de talenter som i løpet av de første etterkrigsårene viste nye veier og ofte ble kaldt modernister (det gjelder både Finn Mortensen, Antonio Bibalo, Knut Nystedt, Egil Hovland og Arne Nordheim) er for lengst »etablerte.« Ingen blir lenger overrasket av hva disse tonekunstnerne signerer. Også her gjelder det samme som vi har opplevd så mange ganger før: etter den første motstanden kommer den store anerkjennelsen. Slik er også tilfelle med den 46 år gamle Arne Nordheim som nærmest er blitt et begrep i dagens Norge. Knut Nystedt og Egil Hovland - to sterkt engasjerte komponister, aktive på mange fronter -skriver ofte for kirke og orkester, i store og små former, ofte med glimrende resultater, med en helt personlig syntese af de senere års modernism-ismer, men uten av den grunn å miste noe av det melodiøse.

Moderater

På sikker »moderat« grunn står Johan Kvandal og Øistein Sommerfeldt.

Johan Kvandal dyrker - i likhet med sin betydelige eldre kollega, den temperamentsfulle dirigenten og komponisten Olav Kielland - den store form i orkestrale verker der den »norske tonen« gjør seg bemerket, men også den dype respekten for de gamle klassikerne. Både Olav Kielland (med en ny strykekvartett) og Johan Kvandal har opplevd en ny og rik utvikling. Kvandal var nylig »månedens komponist« i norsk radio og fikk da yderligere understreket for en særpreget og nobel komponist han er.

Øistein Sommerfeldt slår ofte an en diverterende tone, gjerne i komposisjoner for soloinstrumenter (både fagott, obo og fløyte), og ikke minst i en rekke treffsikre klaverkomposisjoner, der påvirkninger fra Sjostakovitsj og komponistens følelse for Haydn og Mozart samtidig med den norske tonen på fineste mate kommer til uttrykk.

Finn Mortensen - professor i komposisjon ved den nye musikkhøgskolen i Oslo - er en »streng« komponist, som i mange år har vært opptatt av det serielle. Det må ha vært skjønt for publikum å lytte til hans første symfoni, op. 5, et ungdomsverk på nesten 40 minutter fra 1952, som fikk sin filharmoniske uroppfø-relse med Okko Kamu som dirigent for noen tid siden. Et storartet, imponerende verk, uten hensyn til det man forbinder med det »mortensenske«. Store Brucknerlinjer fremtrer i symfonien, som både fortalte om overlegen instrumentasjon og originalt tematisk materiale - og ikke minst en bevisst formfølelse.

De unge

Og hvordan er det med den nye generasjonen? Jo, den finnes. En generasjon preget av noe som kan gi inntrykk av stilforvirring, men som vel heller bør kailes et slags syntese av etterkrigstidens enten-eller. Det er tale om en generasjon som bruker tolvtoneteknikken uten å dyrke den konsekvent, og som ikke har noe imot å skrive »enkel« musikk, som ikke lenger konsentrerer seg om de tradisjonelle former og som er preget av den kulturpolitiske prosess som har satt sine spor hos oss alle, enten vi erkjenner det eller ikke.

Kåre Kolberg (født 1936) har skrevet kammeropera, balletter, korverker og ikke minst elektronisk musikk. Han er den som kanskje mest helhjertet har gått inn for å bruke elektronisk materiale og som også - det er et tidens tegn - har skrevet musikk til utstillinger, for radioteatret og popband.

Olav Anton Thommessen heter en betydende bagavelse, født 1946. Han har senest fått oppført det fascinerende orkesterverket Oppned, et stykke som ikke minst utmerker seg ved en svimlende og høyst variert rytmikk og en spesielt vellykket dynamisk konstruks-jon. Han har skrevet komposisjoner for de mest originale instrumentkombinasjoner (Vårløsning for stry-kekvartett, strykeorkester, 5 horn, pauker og fløyte -og andre verker). Et navn som allerede har satt spor etter seg.

Magne Hegdal (også musikkanmelder) 1944, er likeledes uortodoks i uttrykksmåte og valg av instrumenter. Hans musikk utmerker seg ikke minst ved en kunstnerisk bruk av klangfarger og overraskende kontrastvirkninger. Dette gjelder også for John Persen (født 1941). Et av hans seneste verker - orkesterstykket CVS fikk pris ved konkurransen som utlystes ved innvielsen av Oslo nye konserthus: et høyst virkningsfullt verk hvis stilistiske elementer visstnok kan virke forvirrende (der finnes jazz og et særdeles fritt bruk av tonalitet pluss sjokkvirkninger som pistolskudd). Han er en begavet komponist som målbevisst går sine egne veier.

Nevnes må også den høyt begavede Alfred Janson - bosatt i Stockholm - kjent for en opera og en fiolin-konsert, teatermusikk og klangraffinerte klaverstykker. Nevnes må også Finn Oluf Arnestad, Gunnar Sønstevold og Maj Sønstevold - tre veteraner innen norsk musikk som gjør seg gjeldende på så mange mater, også allsidig i sin komponistvirksomhet, og ne vnes må Lasse Thoresen (født 1949), en av de unge i dagens Norge, som har signert både sanger og strykekvartetter, elektronstykker og meget mer. Hans musik er skrevet både i fritonal og strengt dodekafonisk stil.

Den sterkt produktive Antonio Bibalo (født i Italia, men norsk statsborger) har skrevet en opera Frøken Julie, tre klaverkonserter, en fiolinkonsert, balletter og en god del kammermusikk, der alt er preget av harmonisk og rytmisk spenning og et klang-artisteri som er sjeldent på våre breddegrader. Et oppsiktsvekkende talent som feirer den stor-sucsessen etter den andre.

Det er selvsagt umuligt her i detalj å gjennomgå hele lekken av et lands komponister - kanskje er det navn som mangler i denne summariske oversikten - men skal det trekkes en konklusjon, vil jeg gjenta min påstand fra innledningen: det er allsidighet som preger dagens norske komponister, en allsidighet som avspeiles i virkemidler og virkefelt.

Kjell Bækkelund

Årgang 52/1977-1978, nr. 01