Mauricio Kagels »Ex-position«

Af
| DMT Årgang 53 (1978-1979) nr. 02 - side 84-84

Artiklen er indscannet fra det trykte magasin; der tages forbehold for fejl

  • Annonce

    Pionerer & outsidere
  • Annonce

    Alice
  • Annonce

    Lyden af fremtidens rum

Mauricio Kagels »Ex-position«

Af Rolf Inge Godøy

Blant alle de innvendinger man kan (og bør) komme med overfor den tradisjonelle musikkteaterformen, eller operaen, vil jeg her nevne det som i vår kulturelle situasjon kanskje er det viktigste: Det tradisjonelle musikkteater eller operaen, slik den dyrkes ved våre operahus idag, er en esoterisk kunstform, og som teater har den bare begrensede muligheter til å fungere umiddelbart. Dette er kanskje en inn vending man har hørt ofte før, men som alikevel bør gjentaes, fordi den kan danne grunnlaget for en debatt om musikkteaterets stilling idag, og dets framtidige muligheter. Spørsmålet om hvorvidt et musikkteaterverk er esoterisk eller mangler evnen til overhodet å fungere umiddelbart i vår kultursituasjon, kan derfor også rettes mot nyere musikkteaterverk. Faren for å få et sne vert og selvrekrutterende publikum er tilstede her som i den tradisjonelle operaformen.

Det ligger selvsagt en fare i å betegne en kunstform som esoterisk. Det kan bli en kritikk som rammer oss selv idet vi møtes med kravet om absolutt enkelhet og selvfølgelighet på den kommersielle kulturens premisser. La meg derfor straks presisere hva jeg legger i uttrykket »esoterisk musikkteater«: En musikkteater-form som forutsetter en slik grad av inneforståtthet med konvensjoner, handlingsforløp, roller osv., at det formidlede budskap bare i liten grad vil være tilgjenge-lig for en tilskuer/lytter som ikke er inneforstått med det hele på forhånd. Det vil med andre ord si at en slik musikkteaterfbrm vanskelig vil kunne fungere umiddelbart eller med et minimum av forutsetninger. Det almene både i innhold og form mangler. Det er snakk om et kultureilt gap mellom den tradisjonelle operalitteratur og publikum i vår kultur som vanskelig lår seg overskride, selv for de av oss som forsåvidt har en større eller mindre grad av musikalsk almendannelse. Dermed har jeg vel tilkjennegitt en fordomsfullhet, og derfor var det også en sjelden opplevelse å overvære premiæren på Kagels nye musikkteaterverk »Ex-position« ved Henie-Onstad Kunstsenteret på Høvikodden den 14. september i år: Det ble for meg et musikkteaterverk som fungerte ganske umiddelbart. Verket har undertittelen »Aksjoner for gymnaster, vokalensemble, tasteinstrumenter, rytmegeneratorer og slagverk«.

Verket består egentlig av to deler som er flettet inn i hverandre. En »Chorbuch« med 43 korstykker som er skrevet av Kagel, men med instrumentale mellomspill (klaver eller harmonium) bearbeidet etter Bach-koraler, utgjør den ene delen. Den andre delen består av gymnastenes aksjoner og rytmeboksenes og slagverkernes lyder. Det vil føre for langt å gi en detaljert beskrivelse av opplegget, ettersom det delvis dreier seg om åpne former hvor utøverne kan velge rekkefølgen og utvalget av aksjonene og korsatsene innen visse grenser. Kagel hadde for anledningen selv hånd om regien og den musikalske ledelsen, så vi får anta at denne realisering var i tråd med Kagels intensjoner.

Som undertittelen antyder, dreier det seg om et verk med forskjellige sjikt (kor, gymnaster, rytmebokser og slagverk) som løper paralelit. Men også blant gymnastenes aksjoner oppstår det vi kan kalle simultanscener: Det skjer forskjellige aksjoner samtidig i rommet. Det at gymnastene beveger seg i forskjellige deler av rommet og utfører forskjellige ting samtidig, fører til at oppmerksomheten blir splittet mellom forskjellige hendelser og gir det hele en visuell frodighet, på samme mate som de paralelltløpende sjikt med rytmeboks og kor gir det hele en auditiv dybde. Resultatet av det hele er en slags statisk tilstand, men den er så mangfoldig og velstruktureret i sine facetter, at det hele tiden virker som om det skulle være en slags dramaturgis K utvikling. Det er forsåvidt ikke tiltenkt, men gjennom det hele kan vi oppfatte brokker fra en pasjon, et intrykk som også blir forsterket av teksten i korsatsene.

Det er verd å merke seg at Kagel benytter gymnaster i dette verket (»Darstellende Spiel« fra Deutsche Sporthochschule i Køln), og ikke musikere i aktørroller som i en del av hans tidligere musikkteaterverk. Det er en rollefordeling i verket hvor musikerne spiller og synger sin musikk og gymnastene gjør sine aksjoner. Denne rolledelingen fungerer godt her fordi den gir et bedre teatralsk resultat, og også fordi »handlingen« eller gestene til aktørene ikke får den esoteriske karakter som det instrumentale musikkteater ofte kan føre til. (Et teatralsk gestespråk basert på en musikers gester forutsetter en inneforståtthet med de gester som musikere vanligvis har.) Bruken av gymnaster betegner en ny vei å gå, ettersom det hverken skaper assosiasjoner til noe som er forganget, eller står helt uten assosiasjonsmuligheter. Gjennom gymnastene knyttes snarere en forbindelse med sirkuset, turn og andre sportsaktiviteter. Vi ser her klart det almene: Sirkus, akrobatikk og sport blir innfallsvinkelen for tilskueren. Det dreier seg om bilder fra vår egen hverdag som her blir brukt i den teatralske formidlingsprosessen. Dette skjer paralelit med bruken av forskjellige nåtidige og alment kjente ting i rytmeboksene: bossanova, samba, mambo osv. Eller som Kagel selv forklarer det: Verket er et umulig ekteskap mellom populær og seriøs musikk.

På samme mate blir hele verket en forening av tragedie og komedie. Gjennom de mange sjikt og simultanscener oppstår en mangefacettert i budene og allegoriene som umiddelbart virker slagkraftig. Den vanvittige humoren koblet sammen med alvor og dyp religiøsitet er i sin ide beslektet med surrealismen. Men Kagels lyd- og billedspråk i »Exposition« har også mange referansepunkter til en nåtidig underholdnings-og sports verden, samtidig med å være underlagt en kompositorisk orden og intensjon. Jeg tror derfor det er et verk som kunne fungere for et nytt og større publikum hvis det fikk muligheten til det.

Årgang 53/1978-1979, nr. 02